Små ord kan avgjøre hvem som får være med

Kirkevik, som selv er blind og jobber med universell utforming av IKT, gjorde budskapet konkret allerede fra første minutt. Publikum fikk lukke øynene og høre to versjoner av samme situasjon: først en spennende konkurranse der «resultatet ser vi her», og deretter en versjon der vinnerens navn faktisk ble sagt høyt.

Forskjellen er liten i ord, men stor i effekt.

– Veldig enkle, små grep kan gjøre en enorm forskjell, sa hun.

Synstolking er å beskrive det som bare vises

Kirkevik beskrev synstolking som det å sette ord på det som skjer visuelt: bilder, bevegelser, gestikulering, reaksjoner i rommet og informasjon på skjermer og presentasjoner.

Poenget hennes var at dette ikke bare er viktig når man skal tekstesette eller publisere opptak i etterkant. Det er minst like viktig i øyeblikket, når folk skal kunne følge med der og da – i politiske møter, på jobbseminarer, i panelsamtaler eller under direktesendte arrangementer.

– Synstolking handler rett og slett om å beskrive med ord det som skjer, og som kun vises visuelt, sa hun.

Hun sammenlignet det med en telefonsamtale, der den andre personen ikke kan se det du ser, eller med en radiokommentator som må forklare kampen for dem som bare lytter.

Det handler ikke bare om blinde

Selv om synstolking er særlig viktig for blinde og svaksynte, understreket Kirkevik at grepene også hjelper langt flere.

Hun knyttet dette til prinsippet om universell utforming: Det som er helt nødvendig for noen, kan samtidig gjøre opplevelsen bedre for alle. Tydelig språk, gode introduksjoner og verbal forklaring gjør det lettere å følge med også for dem som er nye i et møte, ikke kjenner deltakerne, ikke forstår alle visuelle framstillinger – eller ganske enkelt konsentrerer seg bedre når informasjonen blir sagt tydelig.

– Det handler om å få med alle, sa hun.

Hun viste også til pedagogiske prinsipper om at folk lærer forskjellig: noen best ved å se, noen ved å høre, noen ved å gjøre. Derfor bør ikke møter og presentasjoner være ensidig visuelt orientert.

Hvert møte kan være noens første

Et av de tydeligste rådene hennes var at man aldri må ta for gitt at alle vet hvem som snakker, hvor de er, eller hva slags møte de har kommet inn i.

Kirkevik anbefalte å starte møter med å si hvem man er, hva slags arrangement det er, og hvor det foregår. Gjerne også med en kort beskrivelse av rommet.

– Husk at hvert eneste møte kan være noens første møte, sa hun.

Det rådet rommet mer enn hensynet til synshemmede. Det handler også om å inkludere nye ansatte, nye deltakere, folk som kommer sent inn i en sending, eller personer som ikke kjenner miljøet eller språket godt fra før.

Beskriv rommet, klærne og stemningen når det passer

Kirkevik oppfordret også møteledere og konferansierer til å være mer bevisste på det som ellers bare oppfattes med blikket.

Det kan være å beskrive salen, si noe om stemningen i rommet eller nevne hvis en deltaker skiller seg ut visuelt på en måte som er relevant for situasjonen. Det trenger ikke gjøres stivt og teknisk, understreket hun, men kan flettes naturlig inn i introduksjonen.

Et rom kan omtales som en ærverdig sal med lysekroner og brokadetapet. En ordfører kan nevnes med ordførerkjedet på. En bunad, en fotballdrakt eller et kyllingkostyme kan være verdt å nevne hvis det forklarer reaksjonene i rommet.

Målet er ikke å overforklare alt, men å gjøre det mulig å henge med på det andre tar inn umiddelbart.

Reaksjoner i salen bør også sies høyt

Et annet konkret råd handlet om det som skjer mellom ordene: latter, applaus, smil, stillhet eller sterke følelsesreaksjoner i salen.

I direktesendinger fanges ikke alltid dette godt opp av mikrofonene. Da kan det være nyttig at møteledelsen sier høyt hva som skjer.

– Ja, nå ser vi at hele salen klapper og ler her, foreslo hun som eksempel.

Slik blir stemningen i rommet tilgjengelig også for dem som ikke ser salen, og for dem som følger møtet digitalt.

I debatter må ordet gis med navn

Kirkevik var særlig opptatt av situasjoner der ordet går raskt mellom flere personer, som i politiske møter, panelsamtaler og debatter. Da blir det fort vanskelig å henge med på hvem som snakker, særlig hvis ordstyreren bare peker, nikker eller sier «vær så god».

Rådet hennes var enkelt: Si navnet på den som får ordet, og gjerne også parti, rolle eller organisasjonstilknytning. Ikke bare i starten, men hver gang ordet går videre.

Det gjør samtalen lettere å følge både for dem som ikke ser, og for dem som ikke kjenner deltakerne fra før.

Presentasjoner må forklares, ikke bare vises

Kirkevik brukte også foredragssituasjonen selv som eksempel. Presentasjoner skal være en støtte, ikke en skjult parallelltekst som bare de seende får tilgang til.

Hun anbefalte foredragsholdere å lese opp eller fortelle hva som står på lysbildene, og å beskrive bilder, grafer og figurer med ord. Dersom det er for mye tekst til å kunne leses opp naturlig, er det ofte også et tegn på at det er for mye tekst på lysbildet.

– Presentasjonen skal være en støtte, sa hun.

Hun var også tydelig på at man bør unngå pekeord som «her», «der», «dit» og «denne», hvis det ikke samtidig forklares hva man viser til. I stedet bør man si «øverst i salen», «bak ved utgangen» eller «til høyre for scenen».

God synstolking må planlegges

Mot slutten kom hun med et råd som også fungerer som en påminnelse om at inkludering sjelden skjer av seg selv: Synstolking bør forberedes.

Det er vanskelig å finne gode beskrivelser spontant hvis man ikke har tenkt gjennom dem på forhånd. Skal man forklare et antrekk, en farge, en plansje eller en romsituasjon godt, hjelper det å ha notert seg hva som faktisk bør sies.

– Tenk gjennom, noter deg på forhånd hva du skal si, sa hun.

Dermed ble foredraget også et innlegg for bedre møteledelse generelt. Når viktige detaljer blir sagt tydelig, blir møtene mer presise, mer forståelige og mer inkluderende – ikke bare for én gruppe, men for alle som deltar.

Universell utforming begynner i språket

Kirkeviks foredrag viste at universell utforming i møter og direktesendinger ikke bare handler om tekniske løsninger. Det handler også om språk, bevissthet og vaner.

Ved å si hvem som snakker, hva som vises, hvordan rommet ser ut og hva som skjer i salen, kan man senke terskelen for deltakelse i både demokrati og arbeidsliv.

Det krever ikke nødvendigvis store systemendringer. Noen ganger holder det å si det alle andre allerede ser.