I mange organisasjoner oppstår det situasjoner hvor mennesker med gode intensjoner ikke får til å forstå hverandre. Samtaler stopper opp, møter går i ring, og beslutninger tas på et sviktende grunnlag.

Tre unge akademikere kan ha knekt hallusinasjonskoden. Nå har de fått advokatselskaper på kundelisten.

Det låg eit stille alvor over salen då Olaug Nilssen gjekk opp på scena under Klarspråk 2026. Mot slutten sat fleire med tårer i augo. Forfattaren snakka ikkje berre om språk. Ho snakka om sorg, motstand, skam, erkjenning – og om korleis ord frå det offentlege kan treffe menneske som allereie står i alarmberedskap.

Hvordan bygger man en kultur for klarspråk i en organisasjon med 22.000 ansatte, tusenvis av nettsider og begrensede ressurser? Svaret fra Bergen kommune har vært å slutte å tenke på klarspråk som enkeltstående prosjekter – og i stedet gjøre det til en del av den daglige driften.

Synstolking i møter og direktesendinger handler ikke først og fremst om avansert teknologi eller store produksjonsgrep. Det handler om noe langt enklere: å si med ord det som ellers bare vises visuelt. Da Eva Kristine Kirkevik fra Bergen kommune gikk på scenen under Klarspråk 2026, viste hun hvor små språklige grep som skal til for å gjøre møter, debatter og sendinger mer inkluderende.