Landsloven fyller 750 år. Dette er kanskje det viktigste dokumentet i norsk historie.

Forfatter: Aslak Sira Myhre, nasjonalbibliotekar (publisert første gang i Aftenposten, 18.08.23)

For 750 år siden, i 1274, var Norge ledende i Europa. Vi var det første landet etter Romerrikets fall som fikk en fungerende landslov, altså en lov som var lik for hele landet.

Magnus Lagabøtes landslov var et juridisk og politisk nybrottsarbeid som kan sammenlignes med Magna Carta i England et halvt århundre før. Den regulerer alt fra arv og eiendom til fattigomsorg, skatt og militærvesen.

Lovarbeidet var så grundig og godt at loven ble stående som norsk lov i 400 år. Først langt inn i dansketiden, under kong Christian 5., ble Landsloven erstattet med en ny lov.

Annonse:

Dette er ikke så lett å forestille seg. Loven blir til i middelalderen, en tid de fleste vil forbinde med riddere, munker og slott i Europa, men oftest med vikinger i Norge.

På mange måter er det Snorres kongesagaer og skaldediktning som preger den folkelige forståelsen vår av norsk middelalder helt frem til Svartedauden.

Mens Europa er preget av store konger, en velorganisert pavekirke og en føydalisme med kimen til det moderne samfunnet i seg, er vi de primitive barbarene på utsiden.

En norsk lovprosess som var banebrytende i Europa, passer ikke inn i dette bildet, like lite som ridderturneringer på Akershus festning, middelalderballader sunget i Håkonshallen og norske diplomatiske utsendinger til afrikanske land passer inn. Like fullt er dette ting som faktisk skjedde i Norge på 1200-tallet.

Etter over hundre år med borgerkrig ble Norge som stat konsolidert under Håkon Håkonssons styre. I hans regjeringstid fikk Norgesveldet ikke bare sin aller største geografiske utstrekning, men også politiske.

Håkon giftet bort en datter til prinsen av Castilla, han sendte diplomater helt til Tunis, Bysants og Russland, og han sto på så god fot med paven i Roma at denne foreslo at Håkon skulle overta tronen som tysk romersk keiser.

Så kjent var dette norske kongedømme i sin samtid at forfatteren Dante nevner det i den «Gudommelige komedie». Og i Håkon Håkonssons sønns regjeringstid ble den store merkesteinen for denne epoken i vår historie satt ned.

Magnus Lagabøte var kongen som fikk tingene og kirken til å vedta den norske landsloven. Loven baserte seg på de gamle norske landskapslovene, Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting.

Men landsloven var også basert på romerretten, som på denne tiden ble studert på de nystartede universitetene i Nord-Italia, og kristenretten, som gradvis ble innført i Norge fra 1024. Til sammen skapte dette det som ble den sterkeste sekulære lovgivningen i Europa i middelalderen.

I motsetning til kirkespråket og lovspråket på kontinentet ble landsloven skrevet på folkespråket i Norge, gammelnorsk eller norrønt.

Vi har i dag over 40 bevarte manuskripter, men man tror at det ble laget mange hundre utgaver frem til og med 1400-tallet.

Det vil si at denne loven ikke var forbeholdt de rundt 50 sysselmennene, de 30 klostrene eller fem bispesetene i landet, men var en bondelov som ble holdt og lest på storgårder rundt i landet.

Loven ble også til dels ivaretatt av bøndene selv, både gjennom lokale ting, edsavsigelser og bygdeforvaltning av ressurser i hav, hei og utmark.

Hver 17. mai feirer vi i Norge med rette grunnloven av 1814. Den er begynnelsen på det moderne norske demokratiet.

Men for norsk historie er landsloven og den eldre lovtradisjonen den bygget på, minst like viktig som grunnloven. Den var gjeldende rett dobbelt så lenge som grunnloven har vart til nå, og fortsatt i dag er det grunnprinsipper i denne loven vi finner igjen i vårt dagligliv.

Når folk i Norge nå plukker sopp og bær fritt i marka og kan fiske i fjord og hav, er det retter som ble nedfelt i landslovens regulering av allmenningen.

Odelen, som sikrer at gårdsbruk ikke blir salgsvarer i et marked, er nedfelt i landsloven. Og tanken om å dømmes av likemenn er et grunnleggende juridisk prinsipp i Norge på 1200 tallet.

Landsloven var den første «skapte» loven basert på lovstudier i middelalderen, som ble en faktisk fungerende lov. Det at dette skjedde i nettopp Norge, skyldes helt sikkert at loven bygde på rettstradisjonen slik den hadde vært i uminnelige tider.

Men i tillegg til dette og språket innførte Magnus Lagabøte i denne loven prinsipper fra kristenretten, som var radikale i sin samtid.

Landsloven beskytter fattigfolk på en måte som var sjelden, ikke bare i middelalderen, men helt frem til fremveksten av fungerende fattigkasser og velferdssystemet på begynnelsen av 1900-tallet.

Fattige som sultet, skulle ikke straffes for å stjele den maten de trengte, og bygdene ble ilagt bøter om ikke fattiglemmer og «gale» fikk god omsorg.

Da loven 400 år senere endelig ble erstattet, ble både kvinners og fattigfolks retter faktisk svekket.

Landsloven er det viktigste dokumentet vi har fra norsk middelalder. Og kanskje også det som har vært viktigst i den lange historien om hvordan landet er blitt slik det er i dag.

Men loven har ikke hatt den plassen den fortjener, i vår forståelse av vår egen historie.

Mens museene er fulle av gullskatter og sverd fra vikingtiden, og vikingskipene på Bygdøy er kjent i hele verden, har mesteparten av de norske manuskriptene fra middelalderen ligget gjemt i hvelv og magasiner. Noen i Norge, men langt flere utenfor Norges grenser.

Nasjonalbiblioteket har de siste årene jobbet systematisk med å høyne interessen og kunnskapen om denne delen av norsk historie. Dels gjennom å få lånt hjem verdifulle manuskripter og stilt dem ut og dels gjennom et stort forsknings- og formidlingsprosjekt knyttet til landsloven og resten av Magnus Lagabøtes lovgivning. I 2024 kulminerer dette arbeidet i et nasjonalt jubileum.

For å forstå samtiden og kunne si noe om fremtiden må vi kjenne fortiden: Norge i høymiddelalderen var et mellomstort rike, en del av den europeiske kulturen og politikken og en pioner i arbeidet med lovgivning og dermed også statsdannelse.

Landslovsjubileet i 2024 skal bidra til at denne historien og dokumentene som vitner om den, får ta plass i vår forståelse av oss selv.