Hvordan skal kommunene klare å opprettholde kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene når behovene øker raskere enn tilgangen på helsepersonell?
Det var utgangspunktet da Atea inviterte til samtalen «Færre hender og bedre omsorg? Slik kan AI styrke kommunene» under Arendalsuka. Representanter fra Lillestrøm og Nordre Follo kommuner, KS, Helsedirektoratet og leverandørsiden diskuterte hvordan kunstig intelligens kan tas i bruk uten at fagfolkene mister kontrollen over beslutningene.
Budskapet fra kommunene var tydelig: Teknologien kan ikke bare brukes til å effektivisere dagens arbeidsmåter. Skal kommunene møte demografiutfordringene, må selve måten tjenestene organiseres på endres.
Vil bruke KI til å fordele ressursene bedre
Strategisk digitaliseringsrådgiver Silje Sande i Lillestrøm kommune mener KI må være en sentral del av en større omstilling av helse- og omsorgstjenestene.
Kommunen arbeider med et digitalt målbilde der oppgaver, informasjon og tilgjengelige ressurser ses mer i sammenheng. Oppgaver kan være planlagte besøk, alarmer eller behov som blir fanget opp gjennom prediksjon. Målet er å få bedre hjelp til å fordele oppgavene mellom ansatte, responssenter, pårørende og andre ressurser.
– Vi får ikke til en eneste transformasjon uten bruk av KI. Vi må bruke KI ikke bare til å lappe på tjenesten vi har i dag og få den til å flyte litt bedre, men faktisk til å få til radikal transformasjon, sa Sande.
Hun mener utfordringen ikke nødvendigvis bare er at kommunene har for få ansatte, men at kompetansen ikke alltid brukes der den gir størst verdi.
– Vi mener egentlig at vi har nok ansatte, men vi bruker dem på feil måte.
Lillestrøm tester også hvordan KI kan gjøre kommunens egne data lettere tilgjengelige. Et eksempel er arbeid med legemiddeldata, der ansatte kan stille spørsmål i vanlig språk og få innsikt uten at det først må bygges tradisjonelle, statiske rapporter.
– Vi kan snakke med dataene og redusere behovet for å bygge tunge rapporter. Det gir enorme muligheter til å få innsikt og lete etter sammenhenger, sa Sande.
Artikkelen fortsetter etter annonsen:
1,2 millioner signaler i måneden
I Nordre Follo handler utfordringen blant annet om informasjonsmengden.
E-helseleder Audun Wigdel fortalte at kommunen mottar rundt 1,2 millioner signaler i måneden fra blant annet journalinformasjon, velferdsteknologi og sensorer. Mye av informasjonen kan være relevant for oppfølgingen av brukerne, men det er umulig for helsepersonell å gå gjennom alt manuelt.
For å håndtere informasjonsmengden har kommunen tatt i bruk løsningen GILI, som samler og sorterer informasjon og forsøker å identifisere avvik fra det normale.
– Ingen leser 70 A4-sider på fem minutter. Konsekvensen er at mye informasjon som kunne vært nyttig for helsepersonellet, aldri blir brukt, sa Wigdel.
Løsningen knytter informasjon til ulike risikoområder og gjør relevante signaler tilgjengelige for helsepersonell. Det er fortsatt de ansatte som kjenner pasienten og avgjør om det er behov for tiltak.
– Det gjør at de ansatte kan fatte bedre beslutninger og starte oppfølgingen tidligere. For pasientene betyr det bedre prioritering, økt trygghet og bedre livskvalitet, sa Wigdel.
Han beskrev KI som et verktøy for å få riktig informasjon fram til riktig person på riktig tidspunkt – ikke som en erstatning for helsepersonellets vurderinger.
KS vil skalere løsninger nasjonalt
Avdelingsdirektør for e-helse i KS, Terje Wistner, mener erfaringene fra kommuner som allerede prøver ut KI må gjøres tilgjengelige for resten av Kommune-Norge.
– Eksemplene her er gull i forhold til hvordan vi gjør dette i resten av Norge. Kjernespørsmålet er hvordan vi går videre. Det må ikke låses inn i den enkelte kommune, det må løftes ut og skaleres, sa han.
I en presset kommuneøkonomi mener Wistner at nye teknologiske løsninger må kunne dokumentere konkrete gevinster.
– Teknologi vi innfører nå må være personellbesparende, utsette behovet for helsetjenester eller øke effektiviteten.
KS har blant annet sett på hvilke KI-områder som kan egne seg for raskere nasjonal skalering. Talegjenkjenning, bemanningsplanlegging og andre administrative løsninger trekkes fram som områder der gevinstene kan komme relativt raskt.
Men kommunene trenger støtte for å komme videre, understreket Wistner. Det gjelder juridiske vurderinger, praktisk veiledning, kompetanse, anskaffelser og erfaringsdeling.
– Du må vite hvem du kan ringe og spørre: Hvordan har dere gjort dette? Vi må ha et mellomledd som kan hjelpe kommunene med å omsette veiledning til praksis.
Artikkelen fortsetter etter annonsen:
Risikoen avhenger av hvordan KI brukes
Lucie Aunan, direktør for divisjon digital transformasjon i Helsedirektoratet, understreket at KI ikke er én teknologi med ett felles risikonivå.
Hun viste blant annet til forskjellen mellom generativ KI og mer forutsigbare, deterministiske modeller, og mellom administrative oppgaver og bruk som påvirker medisinske vurderinger.
– Generativ KI på det medisinske området har kanskje det største potensialet. Men det er også der vi må balansere og forstå risikoen vi tar, sa Aunan.
Hun understreket at kommunene som tar løsningene i bruk fortsatt har et betydelig ansvar, selv om leverandørene også omfattes av krav.
Derfor blir kompetanse avgjørende.
– Det skal ikke være null risiko, men vi må ta bevisste valg om hvilken risiko vi tar, og vite hvor ansvaret ligger.
Et særlig krevende område er grensen mellom vanlig beslutningsstøtte og medisinsk utstyr. Tale-til-tekst kan fremstå som relativt ukomplisert, men bildet endrer seg dersom KI begynner å tolke en samtale, velge ut medisinsk relevant informasjon og foreslå journaltekst.
– Med en gang du begynner å tolke en samtale og ta ut hva som er medisinsk relevant, er man i et grenseland, sa Aunan.
Helsedirektoratet arbeider sammen med andre myndigheter med veiledning og regelverksavklaringer. Samtidig er deler av regelverket fortsatt under utvikling og tolkning i Europa.
Lillestrøm: – Vi kan ikke gjøre de samme vurderingene 357 ganger
For Lillestrøm er utfordringen svært konkret. Kommunen har ønsket å ta i bruk samme type løsning som Nordre Follo, men prosessen med vurderinger knyttet til blant annet personvern og risiko har tatt måneder.
Sande mener det er lite effektivt dersom hver enkelt kommune skal gjennomføre omfattende, tilnærmet identiske vurderinger.
– Jeg har etterlyst en mer nasjonal satsing, så dette ikke blir overlatt til kommunene å gjøre. Ellers skal vi gjøre akkurat samme jobben en gang til og en gang til, sa hun.
Hun viste til at teknologien kommunen ønsker å ta i bruk allerede har vært brukt over lang tid i Finland.
– Hvis vi skal bruke så mye tid og ha så mye usikkerhet rundt en såpass kjent løsning, kommer dette med KI til å ta lang tid.
Diskusjonen synliggjorde samtidig en vanskelig ansvarsdeling. Nasjonale myndigheter kan gi veiledning og avklare regelverk, men kommunen er fortsatt ansvarlig for tjenestene og for vurderingene som gjøres når en løsning tas i bruk.
Artikkelen fortsetter etter annonsen:
Hva er risikoen ved å la være?
Wigdel utfordret samtidig diskusjonen om risiko ved å stille et annet spørsmål: Hva er risikoen ved ikke å ta teknologien i bruk?
– Ved å ikke innføre, hva slags risiko legger vi da på innbyggerne våre? Hva er risikoen ved at vi ikke klarer å levere tjenestene?
Poenget fikk støtte fra flere i panelet. Kommunene står overfor et bemanningsproblem som ikke kan løses alene ved å rekruttere flere.
Endre Valdernes, direktør for velferdsteknologi i Atea, pekte på at målet må være å gjøre det mulig for flere å bo hjemme lenger, samtidig som endringer i helse og atferd oppdages tidligere.
– Du må identifisere endringer i helse og atferd så tidlig som mulig. Da kan du sette inn tiltak. Informasjon og tolkning av informasjon blir en nøkkel, sa han.
Han mener samtidig at kompetansen må styrkes både hos kommunene, leverandørene og teknologipartnerne.
– Når kommunene er usikre, tar de et steg tilbake. Hvis vi ikke har kompetanse til å forstå risikoen, har vi et problem.
Artikkelen fortsetter etter annonsen:
Etterlyser en nasjonal laginnsats
Til slutt var deltakerne i stor grad enige om retningen: Norge må øke tempoet, samtidig som risiko og ansvar håndteres forsvarlig.
Kommunene ønsker tydeligere avklaringer og praktisk støtte. KS vil bygge strukturer som gjør det lettere å dele erfaringer og skalere løsninger. Helsedirektoratet peker på behovet for kompetanse og bevisste risikovurderinger, mens leverandørsiden etterlyser mer harmoniserte rammer.
For Lillestrøm handler det til syvende og sist om at utfordringen ikke tilhører den enkelte kommune.
– Dette treffer ikke Kommune-Norge som en separat liten boks. Det treffer velferdsstaten vår hvis vi ikke klarer å opprettholde tjenestene, og det treffer fort, sa Sande.
Hun oppsummerte det kommunene trenger med ett begrep:
– En opplevd laginnsats. Dette er en laginnsats med felles mål. Det er det som skal til.
10 anbefalinger basert på samtalen:
- Start med KI-løsninger som gir tydelig nytte og lavere risiko
Kommunene bør først prioritere områder som tale-til-tekst, bemanningsplanlegging, analyse og administrative prosesser, der gevinstene kan tas ut relativt raskt. - Bruk KI som beslutningsstøtte – ikke som erstatning for fagfolk
KI bør hjelpe helsepersonell med å sortere informasjon, oppdage avvik og prioritere oppgaver, mens mennesker fortsatt kvalitetssikrer og tar de endelige beslutningene. - Bygg gode datagrunnlag før KI skaleres
KI-løsninger er avhengige av tilgjengelige, strukturerte og pålitelige data. Kommunene bør derfor investere i datakvalitet, integrasjoner og plattformer som gjør informasjon mulig å bruke på tvers. - Unngå at 357 kommuner gjør de samme vurderingene hver for seg
Juridiske vurderinger, personvernkonsekvensanalyser, risikovurderinger og krav til anskaffelser bør i større grad utvikles nasjonalt og kunne gjenbrukes av kommunene. - Etabler sterkere nasjonal støtte for kommunene
KS, Helsedirektoratet og andre nasjonale aktører bør tilby praktisk veiledning, juridisk støtte, kompetanse og eksempler som gjør det enklere å gå fra retningslinjer til faktisk innføring. - Skaler løsningene som allerede virker
Erfaringene fra kommuner som Nordre Follo og Lillestrøm bør systematiseres og gjøres tilgjengelige for andre. Målet bør være å spre dokumenterte løsninger fremfor at hver kommune starter fra bunnen. - Vurder risikoen ved å la være å innføre teknologi
Risikodiskusjonen bør ikke bare handle om hva som kan gå galt med KI. Kommunene må også vurdere konsekvensene av manglende omstilling, blant annet redusert kapasitet og dårligere tilgang til tjenester. - Still tydelige krav til leverandørene om åpenhet
Leverandørene må kunne forklare hvordan KI-løsningene fungerer, hvilke data de bruker, hvilke vurderinger systemet gjør og hvor grensene for teknologien går. Det er nødvendig for at kommunene skal kunne gjøre forsvarlige risikovurderinger. - Bruk KI til å endre arbeidsmåtene – ikke bare effektivisere dagens prosesser
Den største gevinsten kommer ikke nødvendigvis fra å gjøre dagens oppgaver litt raskere. Kommunene bør bruke KI sammen med oppgavedeling, dynamiske arbeidslister og bedre ressursstyring til å organisere tjenestene på nye måter. - Gjør KI-innføring til en felles nasjonal laginnsats
Kommuner, myndigheter, KS og leverandører må samarbeide tettere om teknologi, regelverk, kompetanse og skalering. Kommunene bør ikke stå alene med risikoen når utfordringen handler om hele velferdsstatens bærekraft.
