Kommunene må finne nye velferdsløsninger før presset blir for stort

Produsent: Torbjørn Vinje

Kommunene får en stadig mer krevende rolle i møte med flere eldre, knappere tilgang på arbeidskraft og økende forventninger til helse-, omsorgs- og velferdstjenestene. I NOU 2026: 6 Den nye velferdskommunen slår utvalget fast at dagens måte å utvikle tjenestene på ikke er tilstrekkelig dersom kommunene skal klare å gi gode og trygge tjenester også i årene som kommer.

For ansatte i førstelinjetjenestene er budskapet tydelig: Mer av innsatsen må flyttes tidligere inn, nærmere innbyggernes hverdag og tettere på lokalsamfunnet. Det handler ikke først og fremst om flere enkeltprosjekter, men om varige endringer i hvordan kommunene forebygger, samarbeider, organiserer og tar i bruk nye løsninger.

Artikkelen fortsetter etter annonsen:

Utvalget beskriver kommunen som selve omdreiningspunktet for framtidas velferd. Det er her innbyggerne møter hjemmetjenesten, helsestasjonen, fastlegeordningen, psykisk helse- og rustjenester, NAV, skole, barnevern, kulturtilbud og frivillighet.

Det som stikker seg særlig ut for førstelinjetjenestene, er at de ikke bare skal levere tjenester når behovet allerede har oppstått. De må i større grad bidra til å forebygge at behovene blir større. Det betyr tidligere innsats, mer helsefremmende arbeid og bedre samspill mellom tjenestene og ressursene rundt innbyggeren.

Utvalget peker på at mye av dagens ressursbruk går til «reparasjon» når problemer allerede har utviklet seg. Skal flere mestre hverdagen, bo trygt hjemme lenger og delta i lokalsamfunnet, må kommunene legge større vekt på tiltak som styrker funksjon, aktivitet og sosial deltakelse før behovet for omfattende tjenester oppstår.

Artikkelen fortsetter etter annonsen:

Et annet tydelig poeng i utredningen er kritikken av det utvalget kaller «pilotsyke». Mange kommuner prøver ut gode løsninger, men for ofte blir de værende som avgrensede prosjekter. De blir ikke godt nok forankret i ordinær drift, og de spres ikke systematisk til andre kommuner.

For førstelinjetjenestene betyr dette at ansatte ofte kan oppleve nye satsinger som midlertidige, prosjektstyrte og avhengige av ildsjeler. Utvalget mener dette må endres. Gode løsninger må i større grad implementeres, skaleres og deles på tvers av kommuner.

Derfor foreslår utvalget blant annet et nasjonalt skaleringsfond for vellykkede kommunale løsninger. Hensikten er å gjøre det lettere for kommunene å ta i bruk løsninger som allerede har vist effekt, i stedet for at hver kommune må finne opp alt på nytt.

Artikkelen fortsetter etter annonsen:

Utvalget foreslår et målrettet samfunnsoppdrag for framtidas velferd. Målet er å redusere og utsette behovet for velferdstjenester, samtidig som kapasiteten i tjenestene styrkes.

Dette vil merkes særlig i førstelinjen. Hjemmetjenester, psykisk helsearbeid, helsestasjon, skolehelsetjeneste, fysio- og ergoterapitjenester og lavterskeltilbud får en nøkkelrolle i å fange opp behov tidlig.

Det handler også om å styrke innbyggernes egenmestring. Hverdagsrehabilitering, aktivitetstilbud, sosial inkludering, nærmiljøarbeid og boligløsninger som gjør det mulig å klare seg lenger hjemme, trekkes fram som viktige deler av framtidas kommunale velferd.

• Les også debattinnlegg i Kommunal Rapport: En NOU som kommunene har drømt om

Pårørende må tas bedre vare på

Utredningen gir pårørende en sentral plass. Utvalget skriver at pårørendes innsats allerede er så omfattende at helse- og omsorgssektoren neppe ville fungert uten den. Samtidig advarer det mot at pårørende sliter seg ut når de over tid kombinerer jobb med tunge omsorgsoppgaver.

For førstelinjetjenestene betyr dette at samspillet med pårørende må bli mer systematisk og kompetent. Ansatte trenger bedre støtte, kunnskap og verktøy for å involvere pårørende på en god måte, uten at det offentlige skyver ansvar over på familiene.

Utvalget foreslår blant annet bedre kunnskaps- og kompetanseformidling om pårørendearbeid, tidlig innsats overfor unge pårørende og en utredning av utvidede lønnede permisjonsrettigheter for pårørende med omfattende omsorgsoppgaver.

Frivillighet er ikke gratis arbeidskraft

Frivilligheten trekkes fram som en viktig velferdspartner, men utvalget advarer mot å omtale frivillige som en enkel reserve som kan avlaste kommunale tjenester.

Frivillig innsats krever koordinering, tillit og gode rammer. For førstelinjetjenestene betyr det at samarbeid med frivillige organisasjoner, frivilligsentraler og lokalsamfunn må organiseres bedre. Frivilligheten skal ikke erstatte lovpålagte tjenester, men kan bidra til fellesskap, aktivitet, sosial støtte og tilhørighet.

Utvalget foreslår å styrke frivilligsentralenes rolle som knutepunkt mellom kommunen og sivilsamfunnet. Det kan få praktisk betydning for ansatte som trenger bedre strukturer for å koble innbyggere til aktivitet, nettverk og støtte i nærmiljøet.

Teknologi må frigjøre tid, ikke skape avstand

Kunstig intelligens, helseteknologi og digitale verktøy omtales som viktige deler av framtidas velferd. Men utvalget understreker at teknologien må brukes klokt. Den skal styrke faglighet, tillit og menneskelig nærhet, ikke erstatte dem.

For førstelinjetjenestene er dette en viktig avklaring. Teknologi skal bidra til bedre ressursbruk, mer treffsikre tjenester og mer tid til menneskelig oppfølging. Samtidig må kommunene ha kompetanse til å vurdere personvern, etikk, kvalitet og risiko.

Utvalget peker også på behovet for mer samordnet innkjøpsstøtte til kommunene. Det kan gjøre det lettere å anskaffe løsninger som faktisk fungerer i praksis, og som kan brukes på tvers av kommuner.

Ikke flere oppgaver fra sykehusene

Et punkt som særlig berører kommunale tjenester, er at utvalget ikke anbefaler å overføre flere og mer komplekse oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til kommunene nå.

Begrunnelsen er at kommunene allerede er under press. Flere oppgaver vil kreve kapasitet, kompetanse og rammebetingelser som utvalget ikke mener er realistiske i dagens situasjon.

For førstelinjen er dette et tydelig signal. Omstillingen skal ikke først og fremst handle om å legge mer ansvar på kommunene, men om å gi dem bedre handlingsrom til å løse dagens og framtidas oppgaver på nye måter.

Ansatte må med i utviklingen

Utvalget legger stor vekt på at framtidas velferd ikke kan utvikles ovenfra alene. Ansatte, brukere, pårørende, frivillighet, næringsliv og forskning må trekkes inn i arbeidet.

For førstelinjetjenestene betyr det at medarbeidernes erfaringer blir avgjørende. De som møter innbyggerne hver dag, ser hvor tjenestene glipper, hvor samarbeidet svikter, og hvor små endringer kan gi stor effekt.

Samtidig peker utvalget på behovet for nye modeller for oppgavedeling, organisering og arbeidsformer. Det kan innebære at kommunene må bruke kompetansen annerledes, mobilisere flere inn i arbeidslivet og legge bedre til rette for at eldre arbeidstakere og personer i randsonen av arbeidslivet kan bidra.

Fra gode intensjoner til praktisk politikk

Utredningen munner ut i tre hovedgrep: et målrettet samfunnsoppdrag for framtidas velferd, ett praksisnært program for den nye velferdskommunen og et nasjonalt skaleringsfond for kommunale løsninger.

Felles for forslagene er at de skal gi kommunene mer langsiktighet, bedre støtte og større mulighet til å gjøre vellykkede tiltak til en del av ordinær drift.

For førstelinjetjenestene er hovedbudskapet klart: Framtidas velferd avgjøres ikke bare i nasjonale planer, men i møtene mellom innbyggere og kommunale tjenester. Det er der forebygging må skje tidligere, samarbeid må fungere bedre, teknologi må tas klokt i bruk, og gode løsninger må bli mer enn kortvarige prosjekter.

• Informasjonen er trukket ut ved hjelp av en språkmodell
• Endelig tekst utarbeidet av Torbjørn Vinje