Seminaret samlet Kresten Bjerg, Åse Wetås, Simen Pedersen og Kristian Heggebø til en bred diskusjon om språkkvalitet, digital avhengighet og hva som står på spill når tekst blir et verktøy for alt fra saksbehandling til helse.
 |
| Poenget til Kresten Bjerg var ikke at KI er ubrukelig, men at den må styres hardere – med mer presise og språklig informerte instruksjoner enn typiske generelle skriveråd. Foto: Privat |
«KI arbeider statistisk – ikke språklig»
Danske Kresten Bjerg, kommunikasjonsrådgiver og forfatter av boka Den digitale lesers hjerne, tok utgangspunkt i et grunnleggende skille: Mennesker bruker språk for å skape mening, mens språkmodeller jobber med sannsynligheter.
– Det er første gang i verdenshistorien at vi har språk som er basert på statistikk. Mennesker bruker språk på en helt annen måte.
Bjerg viste til befolkningsundersøkelser om lesbarhet i Danmark og hvordan disse brukes til å utvikle konkrete skriveråd. Men når samme prinsipper testes på språkmodeller, oppstår det problemer: Modellene kan «forbedre» tekst ved å legge inn ord eller forklaringer som ikke finnes i kildeteksten, og samtidig gi et skinn av presisjon.
– Når vi sier at teksten skal være lettere å lese, og så kommer den fram, så får man en fornemmelse av at man ikke vet hva klart språk er.
Poenget hans var ikke at KI er ubrukelig, men at den må styres hardere – med mer presise og språklig informerte instruksjoner enn typiske generelle skriveråd.
– Det nytter ikke å si til en språkmodell at den skal bruke tradisjonelle skriveråd.
 |
| Veien videre, ifølge Åse Wetås, handler om mer digital selvråderett. |
Tekoligark på topp: Språket som maktspørsmål
Språkrådets direktør Åse Wetås tok seminardeltakerne inn i begrunnelsen for at tekoligark ble kåret til årets ord i desember 2025. Hun knyttet ordvalget til en bredere utvikling, der noen få svært rike aktører kontrollerer teknologien som store deler av verden – og Norge – er avhengig av.
– Vi er avhengige av språkverktøy fra de store teknologiselskapene. Både som privatpersoner og på arbeid.
Wetås pekte på at mye av det som betyr mest – treningsdata, instruksjoner og modellvalg – ofte er forretningshemmeligheter. Dermed blir det vanskelig å vite hva språkteknologien faktisk gjør med både rettskriving, normering og språklige valg.
Hun advarte også mot språklig kvalitet i verktøy som brukes av barn og unge. I seminaret ble det vist til tester der enkelte verktøy bommer på mange feil og i verste fall veileder brukerne i former som ikke er innenfor norsk rettskriving.
– En skal være en god nynorskbruker for å korrigere tekstfeil.
Veien videre, ifølge Wetås, handler om mer digital selvråderett: å utvikle bedre egne verktøy, og stille strengere krav til det offentlige som innkjøper – i skolen og i saksbehandlingen. Hun viste også til arbeid med trening av modeller i regi av Nasjonalbiblioteket, som foreløpig ser lovende ut.
 |
| Færre telefoner, færre henvendelser og mindre dobbeltarbeid er blant klarspråkgevinstene, sier Simen Pedersen. Foto: Menon Economics |
Millioner å spare på felles tekster
Der Wetås og Bjerg beskrev risiko og makt, kom Menon Economics med et tydelig «gulrot»-argument: Klarspråk kan rett og slett gi store økonomiske gevinster.
Simen Pedersen fortalte om en analyse av hvor mye kommunesektoren kan spare på å ta i bruk felles saksbehandlingstekster i klart språk, blant annet på barnevernsfeltet.
– Vi fant at én krone investert minst gir 1,3–4 kroner tilbake.
Gevinstene handler først og fremst om spart tid: færre telefoner, færre henvendelser, mindre behov for «mangelbrev» og mindre dobbeltarbeid. Pedersen beskrev også hvordan tekstene blir til: Kommuner deler maler, en arbeidsgruppe reviderer i tråd med klarspråkprinsipper, tekstene brukertestes, sendes på høring og implementeres i fagsystemer.
I eksemplene fra analysen ble det vist til konkrete besparelser ved å skrive om skjema og fakturaer. Når klare tekster rulles ut bredt, kan effekten bli stor – både i penger og i kapasitet.
– Gevinstpotensialet øker når flere tar tekstene i bruk.
Pedersen la også vekt på at standardiserte, kvalitetssikrede tekster gjør det enklere å oppdatere innhold ved lovendringer.
– Det å gjøre det ett sted versus 357 steder er det en besparelse på.
 |
| Små misforståelser i en lang henvisnings- og vurderingsprosess kan bidra til store forskjeller i hvem som får hjelp, sier Kristian Heggebø. Foto: Sonja Balci |
Misforståelser som kan gi ulikhet i helsetjenester
Mot slutten dreide seminaret over i helsefeltet. Kristian Heggebø, forsker ved NOVA/OsloMet, presenterte funn om sosial ulikhet i bruk av spesialisthelsetjenester. Mens Norge ofte kommer godt ut i internasjonale sammenligninger, pekte han på at ulikhetene blir tydelige når en ser på mer spesialiserte tjenester, som fysioterapi og kiropraktikk.
– For denne typen spesialiserte helsetjenester er det markante sosiale ulikheter.
Heggebø beskrev et trappemønster der bruken øker med utdanningslengde, samtidig som det i snitt kan være mer alvorlige helseproblemer blant familier med færre ressurser. Det gjør mønsteret ekstra slående.
Han trakk fram to mulige forklaringer. Den første handler om navigering: Det kan være krevende å finne fram til rett tjeneste, og folk med mer ressurser har oftere et nettverk som kan gi råd om «tips og triks» for å komme raskere til rett sted.
Den andre handler om kommunikasjon: Tilgang til spesialistbehandling kan være et sluttresultat av en lang prosess, med forhandling, informasjonsflyt og tolkning av behov – der misforståelser kan oppstå underveis.
– Risikoen for kommunikasjonstrøbbel og misforståelser er derfor alltid til stede.
Konsekvensen, slik Heggebø formulerte det, er at helsepersonell må være ekstra oppmerksomme i møter der kommunikasjonen ikke flyter like godt – og at det trengs mer forskning, særlig kvalitative studier, for å forstå mekanismene bedre.
Et felles budskap: Språk er infrastruktur
Selv om innlederne kom fra ulike felt, pekte seminaret i samme retning: Språk er ikke pynt, men infrastruktur. Når tekst blir vanskelig, uklar eller feil, kan det koste både penger, tillit og rettssikkerhet – og i helsefeltet kan det også bidra til ulikhet.
Og når KI blir en stadig mer brukt skriveassistent, blir spørsmålet ikke bare hva teknologien kan gjøre, men hvordan vi bruker den – og hvem som får definere språket i verktøyene vi er avhengige av.
– Dagens hovedbudskap er at gode lese- og skriveferdigheter i hele befolkningen er viktigere enn noensinne.
