Fra skepsis til selvfølgelighet
Da Tor Åge Skagestad Eikerapen startet Lederpodden, var kunstig intelligens et nisjetema for de fleste. I dag er språkmodeller på alles lepper – og det har gått fort. Professor i ledelse og organisasjonspsykologi ved BI, Jan Ketil Arnulf, mener tempoet i adopsjonen er noe av det mest slående.
– Det jeg er mest overraska over, er hvor raskt det gikk.
Samtidig peker han på at det ikke først og fremst er teknologien i seg selv som forklarer hvorfor KI ble så raskt «allemannseie», men forretningsmodellene og tilgjengeligheten: verktøyene ble billige og enkle å ta i bruk – og dukket opp overalt, som stemmestyring i biler, telefoner og datamaskiner.
Arnulf sammenligner situasjonen med et historisk skifte, à la Gutenberg: en tidlig fase preget av store forventninger, frykt og usikkerhet.
Språkets fall fra pidestallen
Arnulf mener vi kommer fra en kultur som har dyrket språket som et bevis på intelligens og status.
– Vi har levd et par hundre år i det jeg har kalt for en språkfetisjistisk verden.
I akademia har språklig presisjon og lange resonnementer vært en slags gullstandard. Nå har vi fått maskiner som kan produsere tekst med imponerende flyt – og det rokker ved hva vi legger i «intellektuell prestasjon».
– Nå har vi fått maskiner som gjør … Hvis språk ikke var så vanskelig likevel, hva skal vi gjøre da?
For Arnulf handler ikke poenget om at språket er «enkelt», men at språket er mer forutsigbart enn vi liker å tro. Og nettopp derfor kan det modelleres.
Kognitiv avlastning: Fra handleliste til språkrobot
En av de viktigste trådene i samtalen er at KI ikke er en helt ny type «hjelpemiddel». Arnulf plasserer språkmodeller i en lang tradisjon av kognitiv avlastning – verktøy som gjør at vi slipper å bære alt i hodet.
Han trekker fram handlelista som bilde: Den gjør oss ikke dummere, den hjelper oss å fungere bedre i hverdagen.
– Når folk er redde for å bli dumme av KI, så er det fordi de er redde for at handlelista gjør dem til dumme konsumenter.
Arnulf avviser at KI i seg selv vil gjøre oss mindre intelligente. Det som endrer seg, er hva vi øver på og hvilke ferdigheter som blir viktige.
– Folk blir ikke dummere, de finner bare andre måter å løse de samme problemene på.
Biologisk designet for uforutsigbarhet
I boka si starter Arnulf med en påstand som også setter rammen for samtalen: Mennesker er designet for uforutsigbarhet.
– Hensikten med hele vår biologiske makeup er at de skal være til en viss grad uforutsigbare.
Det er dette vi opplever som fri vilje, forklarer han, og sammenligner det med spillet mellom en angriper og en keeper: begge prøver å lese hverandre, men det ligger alltid et element av overraskelse.
Språkmodeller derimot, er bygget på forutsigbarhet. De gjetter neste ord basert på mønstre i enorme tekstmengder. Spenningen oppstår når vi møter noe som snakker «menneskelig», men ikke er menneske.
– Språkmodellen er et selvsnakkende språk.
Intelligensmultiplikator – og blindpassasjer
Arnulf insisterer på at språkmodeller ikke er intelligente i seg selv. Men de kan forsterke den intelligensen du allerede har.
– Jeg liker å kalle maskinen for en intelligensmultiplikator. Hvis du er smart, så kan du nok bli ganske mye smartere med en sånn maskin. Men hvis du er dum, så kan du også bli ganske mye dummere med en sånn maskin.
Her ligger også «blindpassasjeren»: Når verktøyet svarer selvsikkert og flytende, er det lett å tro at det også forstår. Det kan gi en falsk trygghet – spesielt i situasjoner der kontroll og presisjon er avgjørende.
– Det er ikke magi, dette her. Det er ingen magisk knapp.
Problemer, hemmeligheter og mysterier
For å forklare hva KI faktisk egner seg til, deler Arnulf verden i tre typer utfordringer: problemer, hemmeligheter og mysterier.
Problemer er det som kan regnes ut – som en reise til Bergen eller til Mars, hvis du har nok data. Hemmeligheter er informasjon som finnes, men som du ikke har tilgang til – som en kundes kjøpekraft, konkurrenters planer eller hvor fienden har gjemt våpen.
Mysteriene er det som ikke lar seg regne ut eller «avsløres» med mer data. De handler om menneskelige relasjoner, tilfeldigheter, timing og sosial dynamikk.
– KI kommer aldri til å hjelpe oss med det. Det er ikke kjangs.
Og her kommer en tydelig lederkritikk: Mange ledere tror verden vil bli som planene og budsjettene tilsier, men mister grepet om det som faktisk skaper retning – engasjementet i folk, kunder, leverandører og relasjoner.
Når budskap ikke kan stoles på, blir kilder alt
I et informasjonslandskap der tekst kan produseres industrielt, mener Arnulf at budskap i seg selv får lavere verdi. Det avgjørende blir hvem som står bak.
– Du kan ikke lenger stole på budskapene, du kan egentlig bare stole på kildene.
Det gjør kildekritikk til en praktisk intelligensferdighet. Ikke som en akademisk øvelse, men som et nødvendig filter i en hverdag der svindel, feilinformasjon og manipulasjon flyter inn via mail, meldinger og sosiale medier.
KI i utdanning: «Selvsnakkende bok» på lomma
Arnulf har selv testet hvordan KI kan endre læring. Med en digital «tvilling» av seg selv – basert på egen pensumlitteratur og eget materiale – kunne studenter stille spørsmål og få målrettede svar.
– Det er som å ha med seg en selvsnakkende bok.
Konsekvensen er dramatisk: Studentene trenger ikke nødvendigvis å lese alt fra perm til perm. De kan gå rett på det de lurer på, og få forklaringer tilpasset sitt behov.
Samtidig mener Arnulf at dette tvinger fram noe han kaller metakognisjon: Vi må forstå hvordan vi lærer, hva vi outsourcer – og hvilke skyggesider som følger med effektiviseringen.
Coaching ja, terapi nei – uten solide rammer
På lederutvikling er Arnulf langt mer optimistisk. Han viser til et prosjekt der 360-tilbakemeldinger ble brukt i kombinasjon med språkmodeller for å hjelpe folk å lage utviklingsplaner.
– Og det gikk jo kjempefint.
Forutsetningen er opplæring og ansvarlig bruk. Men når samtalen dreier inn på terapi, blir han tydelig mer alvorlig. Grunnen er at språkmodeller ikke har omsorgsansvar, ikke fanger opp varsellamper og før eller siden «mister tråden».
– Det er egentlig ingen hjemme i en sånn språkmodell.
Arnulf peker også på at det finnes dokumenterte saker i USA der språkmodeller skal ha bidratt til å forsterke alvorlige psykiske problemer – og at dette nå blir tema i rettssystemet.
Ledere må opp på broa
Et annet poeng Arnulf vender tilbake til, er at KI-revolusjonen skjer nedenfra. Ansatte tar verktøyene i bruk på eget initiativ, mens ledelsen ofte henger etter – eller bruker det i det skjulte.
– Så spør jeg: Er dette noe sjefen har pålagt dere? Så sier de: Nei, det har vi bare begynt med sjøl.
I en slik situasjon mener han ledere må «opp på broa»: De må forstå hvordan teknologien virker, hva den kan brukes til, hvor risikoen ligger, og hvordan virksomheten kan etablere kontroll – særlig der det handler om saksbehandling, personopplysninger og detaljnivå.
Samtidig advarer han mot en ny «digital føydalisme», der offentlige og private virksomheter blir avhengige av noen få globale leverandører.
Det som ikke går av moten: Lek
Mot slutten av samtalen løfter Arnulf fram noe uventet som motvekt til hype og frykt: lek.
– Det jeg tror som ikke går av moten, er lek.
Når mennesker leker, utforsker og skaper sammen, oppstår ideer og løsninger vi ikke visste at vi trengte. KI kan ta unna monotone oppgaver – men meningen, kreativiteten og de gode samarbeidene må fortsatt skapes av mennesker.
– Samlebåndet har aldri vært et kult sted å jobbe.
Og kanskje er det nettopp der nøkkelen ligger for offentlig sektor også: Bruke KI til å frigjøre tid, men samtidig investere mer – ikke mindre – i dømmekraft, kildekritikk og menneskelige relasjoner.
