Hvordan vil en brukerorientert kommune innrette seg for å møte utfordringer i det flerkulturelle Norge?

Vi blir mer og mer en smeltedigel av mange kulturer. Globaliseringen øker og vi blir en del av verdenssamfunnet. 

Norge har i dag en årlig flyktningkvote for mennesker som trenger beskyttelse. Selv om Arbeiderpartiet kommer med nye signaler vil vi allikevel ta i mot asylsøkere også i fremtiden. I tillegg har vi en andel av personer som bosetter seg i landet på grunn av familiegjenforening.

Arbeidsinnvandring og fri flyt av arbeidskraft til Norge er fortsatt et aktuelt tema for personer fra EU landene.

Samarbeidsavtaler, økonomiske forpliktelser og moderne kommunikasjonsteknologi er med på å krympe avstanden mellom landene og kulturer.
 

Ulike verdigrunnlag må ikke være et hinder for å skaffe en plattform for felles forståelse og dialog. Spørsmålet er ikke om vi har evne til å gjøre det, men om det er vilje til å utvikle det. 

Den kulturelle kompetansen hos offentlig ansatte må utvikles. Alle organisasjoner som arbeider med mennesker må ta ansvar for utviklingen av flerkulturell forståelse. Det er en forutsetning for å kunne levere god og rettferdig service overfor minoriteter.

En av sommerens nyheter var at 25 % av innbyggerne i Oslo nå har minoritetsbakgrunn. Tallene ble lagt frem som om det var en stor overraskelse. Det fikk meg til å tenke på at tiden nå er inne for å virkelig se på Norge som et flerkulturelt land. Det burde ikke komme som en overraskelse på oss.

Igjen rett før sommeren hadde media en sak om meddommere i rettsvesenet. Minoritetenes manglende deltakelse som meddommere ble tolket som en slags ”mistillit til det offentlige Norge”. Etter min mening handler dette om manglende informasjon og forståelse om rettsapparatet i Norge, og ikke manglende tillit til systemet.

For å teste min hypotese snakket jeg med første generasjons innvandrere jeg kjenner. Ingen av de jeg spurte kjente til begrepet ”meddommer”. De visste heller ikke om de hadde tilsvarende ordninger i sitt eget hjemland.

Som forvatningsorgan og premissleverandør må vi i mange tilfeller formidle informasjon på en tilfredstillende måte og gi tilstrekkelig veiledning. Men er vi gode formidlere? Har vi en bevisst holdning til språkbruken? Språkforståelse er en klar forutsetning for en vellykket dialog. 

Det offentlige har en språkbruk som får mange til å tenke på det som en ”hinderløype”.

Tap av språk er tap av ferdigheter. Mangelen på disse ferdighetene kan oppleves av mange innvandrere som et stort nederlag. Ikke bare forlater de hjemlandet, de forlater også mestringsevnen.

Rettsikkerheten, kravet om beskyttelse mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes side skal selvsagt gjelde også for minoritetene. Saklighet, forsvarlighet og likebehandling skal ivaretas ved saksbehandlingen. Hva er likebehandling? Er vi smidige når vi er rettferdige?

Det er viktig å sette seg i andres situasjon og tenke på at ikke alle har samme forutsetninger som oss. Om vi klarer å forenkle saksbehandlingen innenfor gitte rammer, kan vi fortsatt være lojale mot regelverk og behandle folk rettferdig samtidig.

Diskusjonene rundt ”snillismen og blåøyde nordmenn” overfor minoritetene i samfunnet handler etter min mening om feil fokus på den hjelpen som gis til nye landsmenn. Det sentrale bør være ”hjelp til selvhjelp”. Offentlige må vurdere tjenestetilbudet og tiltakene nøye for ikke å gjøre folk handlingslammede i forhold til jobb, bolig og integrering.

Offentlige kontorer må gjenspeile befolkningen. Dette vil øke mangfoldet i samfunnet og si mye om hvor inkluderende vi er. 

Vi må ha en bevisst tilnærming til inkludering av minoriteter i alle våre tjenester.

Det offentlige må ta sin del av ansvaret for å tilrettelegge møteplasser og felles arenaer, særlig i lokalsamfunnet. Dette gir alle en mulighet til å påvirke prosesser som angår den enkelte. Medbestemmelse skaper engasjement, deltakelse og motivasjon.

Gjensidig respekt og empati bør være grunnsteinene for et vellykket og inkluderende samfunn.