Sønnen min spiller mye. Det mener i hvert fall jeg, og vi er enige om å være uenige. Jeg veksler mellom å tolerere, kritisere og bli oppriktig urolig over ikke helt å forstå hva han egentlig bruker tiden på. Mange foreldre deler uroen.
Vi ser barn som sitter store deler av dagen foran skjermer. Vi forbinder det med passivitet, fravær og noe som burde erstattes av noe annet. Mer fysisk aktivitet, sosialt liv, og de arbeids- og læringsformene vi har lært å verdsette.
Så kom Ibelin-historien og gjorde mange av oss usikre på våre forestillinger om spill. En ung mann som levde med store fysiske begrensninger, og som gjennom spill hadde identitet, ansvar og lederfunksjoner i et komplekst digitalt fellesskap. Historien utfordret forestillingen om at et liv foran en skjerm nødvendigvis er et passivt eller tomt liv.
Kilde: dagensperspektiv.no
