– Det som betyr noe, er hvordan mennesker blir tatt imot
Tjue år etter Nav-reformen inviterte Samarbeidsforum mot fattigdom i Norge til samtale under Arendalsuka om hvordan velferdsetaten kan bli bedre for menneskene som trenger den mest.
Lars Erik Andersen fra Velferdsalliansen og Samarbeidsforum mot fattigdom åpnet arrangementet. Forumet består av åtte bruker- og pårørendeorganisasjoner som arbeider mot fattigdom og for større sosial rettferdighet.
– Vi ville minne om at det er lov å drømme og ha visjoner for et godt velferdssystem, midt i all realpolitikken og dragkampene om budsjetter, lovverk og forskrifter. Det som til slutt betyr noe, er hvordan mennesker blir tatt imot, sa Andersen.
Han fortalte også om sin egen vei gjennom Nav-systemet. I dag er han hundre prosent ufør, men det tok fire år å avklare arbeidsevnen og veien fram mot uføretrygd.
I denne perioden levde han med frykten for å miste både hus og bil, og for hva det ville bety for familien.
– Fire år er altfor lang tid, sa Andersen.
Budskapet hans var at krevende og langvarige Nav-prosesser kan gjøre en allerede vanskelig livssituasjon enda tyngre. Særlig gjelder det mennesker som samtidig sliter med psykiske helseutfordringer.
Artikkelen fortsetter etter annonsen:
Måtte fortelle historien på nytt
Under arrangementet ble også historien til Elise formidlet. Hun beskrev hvordan møtet med Nav kunne oppleves mindre kaldt og mindre stivt når hun møtte personer som tok seg tid til å forstå situasjonen hennes.
Samtidig hadde hun erfart å måtte fortelle historien sin på nytt når veiledere ble byttet ut.
Hun etterlyste særlig bedre forståelse for psykisk helse blant unge og hjelp som kommer før problemene har vokst seg for store.
– Jeg skulle ønske at psykisk helse ble forstått bedre, spesielt hos unge. Mange trenger hjelp lenge før de blir helt utslitte.
Historien illustrerte et tema som gikk igjen gjennom hele samtalen: Betydningen av kontinuitet og av å bli møtt som et helt menneske, ikke som en sak som stadig begynner på nytt.
Kompetansen ble ikke sett
Dulce Paulsen, senior prosjektleder i LIN – Likestilling, inkludering og nettverk, fortalte om en annen side av møtet med norsk arbeidsliv og Nav.
Paulsen kom til Norge fra Mosambik med utdanning, lang arbeidserfaring og bakgrunn fra blant annet arbeid for UN Women. Hun hadde også startet en egen frivillig organisasjon i hjemlandet.
Da hun kom til Norge, ønsket hun å bruke utdanningen og erfaringen sin i arbeidslivet. Språket ble imidlertid en barriere, og hun opplevde at kompetansen hennes ikke ble tillagt nok vekt.
Nav anbefalte henne praksis i butikk. Selv ønsket hun å arbeide innenfor områder der hun kunne bruke fagbakgrunnen sin.
– Jeg nektet å gi opp.
Til slutt fikk hun praksis hos Likestillings- og diskrimineringsombudet. Derfra fikk hun tilgang til nye faglige nettverk og muligheter som lå nærmere hennes egen kompetanse.
For Paulsen viser historien hvor avgjørende det er at både Nav og arbeidsgivere ser hvilke ressurser mennesker faktisk kommer med.
– Hvis flere arbeidsgivere kunne se mennesker som de ressursene de faktisk er, og ikke begrense dem bare på grunn av språk, ville det gjort en stor forskjell. Det betyr flere i jobb og mindre behov for Nav-støtte.
Hun etterlyste mer individuell veiledning, særlig for personer med minoritetsbakgrunn som møter en kombinasjon av språkbarrierer, diskriminering og manglende nettverk.
Artikkelen fortsetter etter annonsen:
Trenger tid til å se ressursene
Ordstyrer Honoratte BNN Muhanzi tok historiene med videre inn i panelsamtalen. Et sentralt spørsmål var hva som skal til for å bygge et Nav som i større grad ser mennesket bak saken.
Ann Kirsti Brustad fra Bikuben regionalt brukerstyrt senter fortalte at hun kjenner igjen mange av erfaringene.
Gjennom arbeidet sitt møter hun mennesker som er frustrerte og slitne etter kontakten med systemet. Hun etterlyste mer tid, bedre oppfølging og løsninger tilpasset den enkeltes helse, funksjonsnivå og livssituasjon.
– Vi har alle muligheten i oss selv til å bidra, sa Brustad.
Men forventningene fra systemet må stå i forhold til situasjonen til personen som skal følges opp, understreket hun.
Kim Richard Eik fra Nav Lister og tillitsvalgt i Fellesorganisasjonen mente også at mangel på tid er en sentral utfordring.
– Vi trenger mer tid med brukerne, mer tid med de som kommer inn til oss.
Han beskrev et system der mye av arbeidstiden går til saksbehandling, søknader og dokumentasjon. For personer som mottar flere ulike ytelser, kan det innebære flere søknader, flere saksbehandlere og flere utbetalinger gjennom måneden.
Eik stilte spørsmål ved om ressursene i større grad kunne brukes på direkte oppfølging og tiltak lokalt.
– Kan vi starte med hvem du er?
Velferdsdirektør Nina Tangnæs Grønvold trakk fram mye av det samme som brukerne og de ansatte.
Hun mente en viktig utfordring er at systemet ofte begynner med å dokumentere problemer, sykdom og begrensninger før arbeidet med mulighetene starter.
– Kan vi enda mer enn i dag fokusere veldig raskt på hvem du er, hva du ønsker deg og hvilke muligheter du har, i stedet for å gyve løs på å dokumentere alle problemene?
Hun pekte på et paradoks: Først brukes tid sammen med brukeren og helsevesenet på å dokumentere hvorfor personen ikke kan arbeide. Deretter skal Nav forsøke å snu oppmerksomheten mot hva den samme personen faktisk kan gjøre.
Grønvold ønsket seg et system der nødvendige ytelser til livsopphold kan avklares enklere og raskere, slik at veilederne får mer tid til menneskene de skal hjelpe.
Tillit er samtidig avgjørende, understreket hun. Både de som bruker Nav og samfunnet som finansierer velferdsordningene må ha tillit til systemet.
Artikkelen fortsetter etter annonsen:
Én dør inn – eller tusen dører ut?
Da Nav ble etablert, var én av ambisjonene at innbyggerne skulle få én dør inn til velferdstjenestene. Under samtalen ble det stilt spørsmål ved hvor godt denne ambisjonen er oppfylt.
Statssekretær Kjetil Vevle (Ap) viste til forsøk som «Et enklere Nav» i Trondheim, der målet blant annet er å redusere kompleksiteten og prøve ut nye måter å følge opp særlig unge på.
Han understreket at Nav både skal hjelpe flere inn i arbeid og bidra til at mennesker som allerede er i arbeidslivet, klarer å bli der.
Muhanzi utfordret politikerne på avstanden mellom den opprinnelige visjonen og erfaringene til mennesker som møter et system med mange ordninger og instanser.
– Vi opplever at det blir tusen dører ut.
Vevle viste blant annet til behovet for flere ansatte og mer kapasitet i førstelinjen. Han trakk også fram forebygging som avgjørende, særlig for unge med psykiske helseutfordringer.
Julia Brännström Nordtug (Frp), første nestleder i Stortingets arbeids- og sosialkomité, la vekt på at arbeid har en betydning langt utover selve inntekten.
Arbeidsplassen gir fellesskap, nettverk og tilhørighet, og derfor må barrierene inn i arbeidslivet bygges ned, argumenterte hun.
Artikkelen fortsetter etter annonsen:
Slik ser Drømme-Nav ut
Mot slutten fikk paneldeltakerne beskrive sitt eget Drømme-Nav.
For Kim Richard Eik var ønsket først og fremst enkelt: Nav-ansatte må få mer tid til brukerne.
Nina Tangnæs Grønvold beskrev et Nav som konsentrerer seg om mestring og muligheter framfor begrensninger. Samtidig må den økonomiske tryggheten være på plass fra starten.
– Folk må ha noe å leve av. Hvert eneste barn i familien må være sett og ivaretatt. Det må være en trygghet i bunn.
Derfra skal målet være at flere kommer i arbeid, og ikke minst at de blir værende i et inkluderende arbeidsliv.
Også fra politisk hold ble det etterlyst raskere avklaringer, større tillit til de ansatte og et sterkere blikk på mennesket som sitter på den andre siden av bordet: Hva ønsker du? Hva kan du? Og hvilke muligheter har du?
For Ann Kirsti Brustad handler drømmen også om at det må investeres tilstrekkelig i menneskene som trenger bistand, og at kravene i arbeidslinjen ikke blir så harde at de skyver mennesker lenger unna deltakelse.
Hun minnet samtidig om en gruppe som lett blir glemt når velferdspolitikken diskuteres: de pårørende.
Felles for de ulike perspektivene var dermed ikke først og fremst ønsket om én ny løsning eller én ny reform. Det var ønsket om et Nav med tid og handlingsrom til å gjøre det som flere av deltakerne mente burde være selve utgangspunktet for velferdsstaten: å se mennesket, sikre trygghet når livet blir vanskelig og finne veien videre sammen.
10 anbefalinger basert på samtalen:
- Gi veilederne mer tid til brukerne
Reduser tiden som går til administrasjon, dokumentasjon og saksbehandling, slik at ansatte får mer tid til individuell oppfølging. - Start med menneskets ressurser og mål
Spør tidlig: Hva kan du? Hva ønsker du? Hva trenger du for å komme videre? Unngå at diagnoser og begrensninger blir utgangspunktet for hele prosessen. - Sørg for raskere avklaringer
Lange prosesser skaper økonomisk og psykisk utrygghet. Arbeidsevne, rettigheter og videre oppfølging bør avklares langt raskere. - Forenkle ytelser og søknadsprosesser
Færre søknader, færre saksbehandlere og mer samordnede utbetalinger kan gjøre Nav enklere å forstå og redusere belastningen for brukerne. - Gi brukerne større kontinuitet i oppfølgingen
Begrens unødvendige bytter av veileder og sørg for bedre informasjonsflyt, slik at mennesker slipper å fortelle historien sin på nytt. - Styrk den individuelle tilpasningen
Tiltak og krav må tilpasses helse, funksjonsevne, kompetanse, familiesituasjon og andre forhold i den enkeltes liv. - Se kompetansen til personer med minoritetsbakgrunn
Språkferdigheter må ikke overskygge utdanning, arbeidserfaring og andre ressurser. Nav bør samtidig bidra til relevante nettverk og praksisplasser. - Sett inn hjelp tidligere, særlig for unge
Bedre samarbeid mellom Nav, skole, helsevesen og arbeidsliv kan forebygge langvarig utenforskap og redusere risikoen for at unge ender på varige ytelser. - Sikre økonomisk trygghet før andre tiltak settes inn
Mennesker må ha forutsigbarhet og et forsvarlig livsopphold før de kan forventes å konsentrere seg om arbeid, aktivitet og framtidsplaner. Barnas situasjon må også ivaretas. - Bygg Nav på tillit, verdighet og handlingsrom
Brukerne må møtes med tillit og respekt, samtidig som ansatte får faglig handlingsrom til å finne løsninger som fungerer for den enkelte. Målet bør være et system som hjelper mennesker videre – ikke holder dem fast i systemet.
