Etter Göran Olssons beskrivelse av svenske erfaringer med kriminalitet innen helse-, omsorgs- og velferdstjenester, fortsatte Etikkonferansen med en samtale om hva dette betyr for norske kommuner.
I panelet satt Göran Olsson fra svenske Inspektionen för vård och omsorg (IVO), kommunedirektør i Vestre Toten og leder av kommunedirektørutvalget i KS, Bjørn Fauchald, og korrupsjonsforebygger Petter Skjærvø i Økokrim. Samtalen ble ledet av Lasse Jalling fra KS.
For Fauchald var de svenske eksemplene en vekker.
– Det er åpenbart at det kan skje hos oss, sa han.
Samtidig er utgangspunktet forskjellig fra kommune til kommune. Organisering, bruk av private leverandører og kontrollsystemer varierer. Men dersom kriminelle aktører i stadig større grad arbeider systematisk for å infiltrere og utnytte velferdssystemene, mente Fauchald at norske kommuner ikke kan behandle dette som et marginalt problem.
Artikkelen fortsetter etter annonsen:
Ikke først og fremst enda en kontrolloppgave
For kommunedirektørene kan reaksjonen fort bli at dette er enda et ansvar som skal legges oppå en allerede omfattende oppgaveliste.
Fauchald advarte mot å starte der.
Det første kommunene bør gjøre, er ikke nødvendigvis å etablere enda et kontrollsystem, men å skape bevissthet i organisasjonen. Temaet må snakkes om, ansatte må få kunnskap om risikoen, og eksisterende internkontroll og revisjon må ses med nye øyne.
Det handler med andre ord ikke bare om flere rutiner, men om å stille noen nye spørsmål til rutinene man allerede har:
Vet vi hva vi skal se etter? Kjenner ansatte igjen faresignalene? Og vet de hva de skal gjøre dersom noe virker galt?
– Bygg kultur
Petter Skjærvø fra Økokrim gikk enda tydeligere inn på betydningen av organisasjonskultur.
– Hvis du har en velferdsordning, så er det noen som vil forsøke å misbruke den, sa han.
Det innebærer ikke at alle ordninger er fulle av misbruk, men at virksomheten bør legge risikoen til grunn når den planlegger hvordan ordningen skal forvaltes.
Og de kommunen står overfor, er ikke nødvendigvis amatører.
Skjærvø beskrev en utvikling der kriminaliteten i økende grad utføres av profesjonelle og organiserte aktører, også med internasjonale forbindelser. Når de selv mangler nødvendig kompetanse, kan de hente inn profesjonelle hjelpere.
Dermed blir det stadig vanskeligere å skille mellom den «lovlige» og den kriminelle verdenen.
En aktør kan på overflaten se ut som en ordinær leverandør av barnevernstjenester, helsetjenester eller andre velferdstjenester, samtidig som det pågår kriminalitet i eller rundt virksomheten.
– De fremstår i stadig større grad som legale aktører, sa Skjærvø.
Artikkelen fortsetter etter annonsen:
Førstelinjen må få støtte
Samtalen kom flere ganger tilbake til balansen mellom tillit og kontroll.
Både Sverige og Norge er samfunn med høy tillit. Ansatte i NAV, helse, omsorg og andre førstelinjetjenester går på jobb for å hjelpe mennesker, ikke for å mistenkeliggjøre dem.
Hvordan beholder man denne tilliten samtidig som kontrollbehovet øker?
Fauchald pekte på at ansvaret ikke kan skyves ned på medarbeideren som sitter nærmest innbyggeren.
Ledelsen må sørge for systemene, kompetansen og støtten rundt førstelinjen.
Samtidig er det nettopp ansatte nær tjenestene som ofte vil være de første til å se at noe ikke stemmer.
De kjenner brukerne. De ser dokumentasjonen. De møter leverandørene. De legger merke til endringer i atferd og mønstre.
Det gjør førstelinjen til en viktig del av kommunens forebyggende arbeid – men bare dersom observasjonene deres blir tatt på alvor og det finnes et sted å løfte dem videre.
Innsideren trenger ikke være kriminell fra starten
Et av de mest alvorlige temaene i samtalen var risikoen for innsidere.
Skjærvø understreket at en innsider kan være mange forskjellige ting.
I den ene enden finnes personer som bevisst søker seg inn i en virksomhet for å hjelpe kriminelle miljøer. Som et eksempel ble en svensk sak trukket fram der en person skal ha gjennomført juridisk utdanning og søkt seg til offentlig sektor for å få tilgang til informasjon på vegne av et kriminelt nettverk.
Men langt flere tilfeller befinner seg i gråsonene.
En ansatt kan bli presset eller truet. En annen kan ha økonomiske motiver. Noen kan utvikle relasjoner som gradvis fører dem over en grense.
Og så finnes den ubevisste innsideren: medarbeideren som mener at han eller hun bare yter ekstra god service, men som samtidig gir fra seg opplysninger eller tilgang som kan misbrukes.
Det er nettopp overfor disse gruppene virksomheten kan gjøre mye forebyggende.
Tydelige grenser, opplæring og en kultur hvor ansatte kan stille spørsmål, reduserer risikoen for at små handlinger gradvis utvikler seg til alvorlige problemer.
Artikkelen fortsetter etter annonsen:
Korrupsjon begynner før straffeloven
Samtalen viste også hvor vanskelig grensen mellom korrupsjon, kameraderi, vennetjenester og dårlig rolleforståelse kan være.
Skjærvø pekte på at virksomheten ikke kan vente med å reagere til noe kan defineres som korrupsjon etter straffeloven.
Tillit kan begynne å brytes ned langt tidligere.
En vennetjeneste kan være lovlig, men likevel fremstå problematisk. Små fordeler og uformelle tjenester kan over tid flytte grensene for hva som oppfattes som akseptabelt.
Derfor må ledelsen være tydelig på forventningene.
Hva er greit? Hva er ikke greit? Når skal en ansatt si fra? Og hvem skal vedkommende spørre dersom situasjonen oppleves uklar?
Skjærvø viste også til et kjent mønster fra korrupsjonssaker: Personer som blir dømt, kan ha rasjonalisert handlingene sine underveis.
De opplever kanskje at de har fortjent fordelen, eller at ingen egentlig blir skadelidende.
Nettopp derfor er kultur viktig. Arbeidsgiveren må hjelpe medarbeiderne til å ta riktige beslutninger før de står alene i en gråsone.
Kall lovbrudd for lovbrudd
Et annet tydelig budskap var betydningen av språk.
Når penger forsvinner eller systemer utnyttes, kan det være fristende å omtale det som «juks», «feil» eller «misbruk».
Men dersom det faktisk dreier seg om kriminalitet, bør det også behandles som kriminalitet.
Fauchald advarte mot en tradisjon der virksomheter forsøker å rydde opp alvorlige forhold internt i stedet for å ta dem videre.
Å bagatellisere handlingene kan i seg selv bidra til å flytte grensene for hva organisasjonen oppfatter som akseptabelt.
Åpenhet om at problemer faktisk finnes, kan dessuten styrke snarere enn svekke tilliten.
Budskapet fra panelet var at det å erkjenne risiko ikke betyr å si at systemet er gjennomkorrupt. Det betyr å vise at kommunen tar ansvaret for fellesskapets midler på alvor.
Alle sitter med hver sin del av bildet
Informasjonsdeling ble stående igjen som en av de største utfordringene.
Den svenske IVO-representanten beskrev hvordan myndigheter kan sitte på informasjon som ville vært svært nyttig for kommuner og regioner, mens juridiske og organisatoriske grenser gjør det vanskelig å dele opplysningene.
Sverige har gjort lovendringer som gjør informasjonsdeling mellom enkelte myndigheter enklere, men også der er arbeidet fortsatt under utvikling.
Skjærvø beskrev det samme problemet fra norsk side:
Ulike offentlige og private aktører sitter hver med sin lille puslespillbit.
Én aktør ser en mistenkelig økonomisk transaksjon. En annen kjenner et selskap. En tredje kjenner personene bak. Kommunen sitter kanskje på erfaringer med leveransen, mens andre myndigheter har informasjon om kriminelle forbindelser.
Hver for seg trenger opplysningene ikke å bety mye.
Satt sammen kan de vise et mønster.
Dette er også bakgrunnen for arbeidet med å styrke myndighetenes muligheter til å samle og analysere informasjon om kriminalitet som rammer fellesskapets ordninger.
Kriminelle stopper ikke ved svenskegrensen
Mot slutten av samtalen ble den svenske deltakeren utfordret på hvilket råd de ville gi norske kommuner.
Olssons svar var enkelt: Ta problemstillingen på alvor.
Han viste til at Sverige og Norge er naboland med åpne grenser og attraktive velferdssystemer. Dersom kriminelle har funnet metoder som fungerer i Sverige, er det liten grunn til å tro at landegrensen i seg selv hindrer dem i å forsøke det samme i Norge.
Det betyr ikke at Norge nødvendigvis har det samme omfanget som Sverige.
Men det bør undersøkes.
Og dersom kartleggingen viser at problemet er lite, er det gode nyheter.
Alternativet – å anta at problemet ikke finnes fordi man ennå ikke har sett det – er langt mer risikabelt.
Hva bør kommunedirektøren gjøre mandag morgen?
Da panelet til slutt ble bedt om å være konkret, var rådene mindre kompliserte enn kriminalitetsbildet de nettopp hadde beskrevet.
Begynn å snakke om det.
Sett velferdskriminalitet, korrupsjonsrisiko og innsiderrisiko på dagsordenen i ledelsen og kommunestyret.
Bruk eksisterende internkontroll, men vurder den på nytt ut fra et kriminalitetsperspektiv.
Gi ansatte kunnskap om hva de kan møte.
Og bygg en organisasjon der medarbeidere tør å si fra når noe ikke stemmer.
For kommunene handler dette til syvende og sist om mer enn økonomisk tap.
Pengene som forvaltes, tilhører innbyggerne. Og når kriminelle aktører tapper velferdsordninger, rammes ikke bare kommunebudsjettet.
Ofte rammes mennesker som allerede befinner seg i en sårbar situasjon.
Den viktigste lærdommen fra Sverige kan derfor være den enkleste:
Man trenger ikke velge mellom tillit og kontroll.
Men tillit uten bevissthet om risiko kan bli kostbart.
10 læringspunkter
- Erkjenn at risikoen finnes. Har kommunen en velferdsordning, bør den også legge til grunn at noen kan forsøke å misbruke den.
- Bygg kultur før du bygger nye kontrollsystemer. Bevissthet, språk og tydelige forventninger er like viktig som flere rutiner.
- Gjør førstelinjen i stand til å oppdage faresignaler. Ansatte nær brukere, leverandører og tjenester kan være de første som ser at noe ikke stemmer.
- Ikke la førstelinjen stå alene. Medarbeidere må ha støtte, kompetanse og klare kanaler for å melde fra om bekymringer.
- Vær oppmerksom på innsiderrisiko. En innsider kan være bevisst, presset, økonomisk motivert eller ganske enkelt uvitende om at informasjon eller tilgang misbrukes.
- Reager før grensen til straffbar korrupsjon er passert. Vennetjenester, uklare roller og små fordeler kan svekke tilliten lenge før noe blir en straffesak.
- Kall kriminalitet for kriminalitet. Alvorlige lovbrudd bør ikke tones ned som «juks», «feil» eller interne personalsaker.
- Del informasjon bedre. Kommune, politi, tilsyn og andre aktører sitter ofte med hver sin del av bildet. Først når opplysningene ses i sammenheng, blir mønstrene synlige.
- Kriminelle kan se helt legitime ut. Profesjonelle aktører, selskaper og fagpersoner kan inngå i kriminelle strukturer. Utseende og formell rolle er ingen garanti.
- Start nå – ikke når problemet er stort. Sett velferdskriminalitet, korrupsjonsrisiko og innsiderrisiko på dagsordenen i ledelse, kommunestyre og internkontroll allerede i dag.
Om Etikkonferansen 2026, 01.09
Nye trusler mot den kommunale velferden, utfordringer med habilitet og rolleblanding, samt krevende dilemmaer i omstilling.
Dette stod på dagsorden da Kommunal- og distriktsdepartementet, KS og Transparency International Norge inviterte til Etikkonferansen 2026.
