Media og forvaltning på samme lag?

Pedersen var mangeårig redaktør i VG, og har siden 2017 vært direktør for publisistisk virksomhet i Schibsted Norge.

I år handlet Forvaltningskonferansen om å utforske og se nærmere på tillit. Tillit til offentlig sektor og offentlige institusjoner er en av de viktigste bærebjelkene i det norske samfunnet og i forvaltningen. Hvordan skal tilliten til myndighetene og offentlige tjenester bevares også i fremtiden?

Temaet er mer dagsaktuelt enn arrangøren Difi kunne ane når konferansen ble planlagt, med daglige rapporter fra det som omtales som "NAV-skandalen", barnevernssaker som tapes i Den europeiske menneskerettsdomstolen og en en rykende fersk innbyggerundersøkelse som viser at tilliten til stortingspolitikerne har gått ned.

• Les også: Seks av ti nordmenn har lavere tillit til det offentlige etter Nav-skandalen (kilde: Kommunal Rapport / NTB)

Torry Pedersen holdt et engasjerende innlegg som belyste temaet på en god måte. Store deler av innlegget er gjengitt i artikkelen.

Hvis forvaltningen begår maktovergrep mot den vanlige borger, så er det domstolene og media som kan eksponere det. Og så er det selvsagt slik at domstolene begår maktovergrep, og media begår maktovergrep. Så dette er jo sammenvevd på en finurlig måte. Uansett så må vi alltid synliggjøre mangler, feil og ineffektiv ressursutnyttelse for å legge til rette for korreksjon. Det må jo være målsettingen uansett om du driver medier, domstoler eller forvaltning.

Jeg lurte på hvem er forvaltningen, så da gikk jeg inn på hjemmesiden til Difi. Der fikk jeg beskjed om at det er 70 direktorater og 16 departement. Og i tillegg har vi fylkeskommunene og kommunene. Poenget er at det er et enormt spenn i synlighet og medietrykk, og antakelig også makt over folks hverdag. Jeg søkte på NAV og nyheter, og fikk 59,9 millioner treff på 0,42 sekunder. Vi trenger ikke å lure på om NAV er det mest omtalte i norsk forvaltning akkurat nå. Og jeg skal ikke si noe særlig om det som har blitt kalt for "NAV-skandalen", jeg bare undrer meg over noen ting. Det må jo være en eller annen regjering som har utredet handlingsrommet og foreslått lovgivningen. Det må være Stortinget som har vedtatt den loven, det må være NAV som har praktisert den, det må være domstolene som har dømt helt opp til høyesterett, uten å gå inn i rettsgrunnlaget. Det siste må jo i hvert fall være en skandale. Og mediene har heller ikke oppdaget det. Og ikke du og jeg heller. Finnes det ikke ett ressurssterkt menneske i Norge som har vært sykmeldt og dratt til Spania? Og ingen har oppdaget det, det synes jeg er rart.

Men uansett er det roligere dager i Sivil klareringsmyndighet. Her er ikke medietrykket overdådig. Det er det for såvidt heller ikke for Pensjonstrygden for sjømenn, Norsk akkreditering eller forvaltningsorganet med det særdeles lett tilgjengelige og nydelige navnet Direktoratet for fellestjenester og IKT i høyere utdanning og forskning.

Og hvis dere lurer på om medier er navlebeskuende, så er svaret ja! Medietilsynet får nest mest treff etter NAV. Er det noen som tror at det er kongruent med det som er viktigst for borgere i Norge? Det kan jo umulig være slik.

Så da til spørsmålet: Hva er tillit? I min verden er tillit en kapitalstørrelse, som styrker fellesskapets evne til å løse felles utfordringer. Og så har det noen veldig særegne egenskaper ved seg som skiller den fra andre kapitalstørrelser. Fordi tillit er en kapital som gjør andre kapitalformer mer verdifulle. For når vi stoler på hverandre, så blir alle relasjoner, situasjoner og transaksjoner enklere, billigere og mer effektive. En av de viktigste kapitalstørrelsene vi har er tillit. og så er det jo fasinerende at det er den eneste kapialtstørrelsen jeg vet om som vi får mer av jo mer vi bruker den. Sånn skulle vi ønske at det var med noen andre kapitalstørrelser også, i hvert fall i mitt liv. Men poenget er at hvis jeg viser deg tillit, så blir du tilbøyelig til å vise meg mer tillit, og til å vise deg tilliten verdig. Og så er det slik at tillit er en kapital som det tar lang tid å bygge opp, og uhyre kort tid å rive ned. Det vet både forvaltningen, og vi som jobber i mediene.

Så hva er det som avgjør folks tillit til forvaltningen? Det aller viktigste er jo personlige opplevelser. Det er ikke det som står i media. Det er også viktig, men personlige opplevelser er jo langt viktigere. Så nå skal jeg visere dere noen eksempler fra mitt eget liv. 

Jeg er jo i den privilegerte situasjon at arbeidsgiveren trekker meg 50 % i skatt, og så må jeg betale forskuddsskatt på toppen av det. Og her har jeg fått krav om å betale 27.750 kr den 15. september. Jeg går i nettbanken og betaler den 15. september. Hva får jeg da i posten av kemneren? Jo, at jeg ikke har betalt. Og vet dere hvorfor det? 15. september er på en fredag, og jeg lærte meg å programmere i Basic på midten av 70-tallet. IF FRIDAY, GO TO TUESDAY. Så i stedet klarer de å sende ut brev på papir, kjørt ut til meg med bil. Er det optimal ressursbruk? Og se på den vennlige tonen, da: 

Forskuddsskatten for 3. termin forfalt 15.09.2017, og vårt skatteregnskap viser at du ikke har betalt denne terminen. Når en termin ikke er betalt ved forfall, fremgår det av skattebetalingsloven at de øvrige terminene også forfaller til betaling. Dette innebærer at vi kan tvangsinnfordre hele forskuddsskatten for inneværende år.

Er det noen andre som ville snakka til meg på den måten enn folk i forvaltningen? Og herregud, jeg har betalt den skatten når jeg skal i årevis. Verden er full av maskinlæring, hvor vanskelig kan det være?

(Torry Pedersen nevnte tre andre personlige opplevelser med norsk byråkrati for å belyse manglende fleksibilitet i tolkning av regelverket, dårlig ressursutnyttelse etc)

Det andre som har betydning for forvaltningen er jo medias avdekning av systemfeil.

Dette kunne vi lese i Aftenposten for en uke eller to siden:

Skulle kastes ut av Norge. UDI mente Mahsa kunne ha kontakt med datteren (6 mnd) via Internett.

Dette ble heldigvis løst i løpet av to dager. Men i mellomtiden hadde Dagbladet rukket å skrive en lederartikkel:

Norske politikere må ta grep for å sikre at UDIs skammelige hersing med småbarnsmoren Mahsa Aghabarian og hennes familie aldri gjentar seg. Slike groteske scener fra utlendingsforvaltningen vekker harme og avsky. Selv i tilfeller der mor eller far har brutt loven, skal hensynet til barnets beste veie tyngst når vedtak om utvisning fattes. Den offentllige forvaltningen har verken råd til å behandle enkeltmennesker eller vår felles tillit til systemet på denne måten.

Dagen etter så jeg på Facebook, Marianne Aasen som er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Hun sier hun merket et indre ubehag når hun så den forsiden i Aftenposten. Og så trekker hun da fram eksempler fra barnevern: Vi ble dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen i går, igjen. Trygdesaker, vergemål, utlendingssaker. Og alle saker handler om at staten griper brutalt inn i enkeltpersoners liv. Det ubehagelige spørsmålet er om vi som storsamfunn er sikre på at det går korrekt for seg.

Torry Pedersen viste flere overskrifter fra mediene innen barnevern og psykiatri, og kommenterte: Det er altså slik at i sommermånedene legges folk i belter dramatisk mye mer enn i resten av året.

Det at feil avdekkes er til syvende og sist bra også for forvaltningen. På kort sikt undergraver det selvsagt tilliten. På lengre sikt så kan det bygge tillit. For når feil oppdages får forvaltningen mulighet til å rydde opp og bli bedre. Når publikum stoler på at feil avdekkes vil tilliten øke til de organer som ikke ble tatt i grove feil og overgrep. Derfor så bør forvaltningen være like opptatt av en undersøkende og fri presse, som folk flest bør være det. Utfordringen er ikke en for kritisk presse, men at det er for mange blindsoner mediene ikke undersøker. Det er den fundamentale utfordringen. Og en kritisk undersøkende journalistikk vil i sum alltid flytte samfunnet i positiv retning.

Når jeg ble invitert her så skrev de til meg at det som et eksempel på medienes undergraving av tillit var vaksinemotstand. Så jeg måtte gå inn og se hva for eksempel VG hadde gjort med vaksine. Det må da være en av de mest grundige fremstillinger av fordelene med vaksine som er gjort i mediene noensinne. Hvor du går gjennom 3281 vaksinegrupper. Du kan søke på din egen kommune og finne ut hvor det er tilstrekkelig mange vaksinert. Selv i min egen kommune Asker hvor det er såpass mange ressursterke personer var det noen tilfeller der det ikke er tilstrekkelig mange. For difteri er alt bra, kikhoste er det det ikke, meslinger er det det ikke. Så gikk jeg inne i kommentarfeltet, og der var det mildt sagt mye rart. Det som forundrer meg: Hvorfor er ikke forvaltningen tilstede i kommentarfeltet? Hvis vi skal få flytta mentale posisjoner kan vi ikke bare snakke til, vi må snakke med. Og her ligger det jo en åpen mulighet ved å være en aktiv deltaker i debattene i å påvise hvordan dere mener at det egentlig henger sammen.

Dere tror nå at jeg mener at norsk forvaltning er ubrukelig. Det gjør jeg da altså ikke. Hvis vi ser på hvordan det egentlig står til i dette landet så er Norge på topp av pressefrihetsindeksen, vi er på topp av The Economist sin demokratiindeks og vi er på topp av "Human Development Index" til FN.

Og for at vi er i den posisjonen er selvsagt at det gjøres bra arbeid i mediene, at vi har fornuftige politikere, at vi har et godt byråkrati og at sivilsamfunnet som helhet fungerer. Jeg reiser mye, og jeg er stort sett en stor tilhenger av norsk byråkrati. Selv om jeg koser meg med alle avslagene dere sender meg i den vennlige tonen.

Jeg har laget det jeg kaller den evigvarende gode sirkel: Åpenhet --> Tillit --> Ytringsfrihet --> Demokrati. Da blir det maksimal utvikling av levekårene for de som bor i et samfunn. Så er det et spørsmål vi kan stille oss? Har vi for mye tillit? Det er jo mulig å stille det i kjølvannet av det som har fått rubrikken "NAV-skandalen". Uansett, jo mer informert innbyggerne er, jo bedre valg kan de ta. Det er en oppgave for forvaltningen og for mediene, alltid med det mål å fremme interessene til den vanlige borger. I kollisjon mellom stat og den vanlige borger, bør man oftere ta den vanlige borgers parti. Det er mitt fundamentale utgangspunkt. Og media skal alltid tjene den vanlige borger, heller enn de med makt.

• Program for Forvaltningskonferansen 2019
• Opptak fra konferansen

Kilde: Difi