Terese Olstad Bjerke. Foto: Torbjørn Vinje
Av: Terese Olstad Bjerke, seniorrådgiver i Arbeids- og sosialedepartementet, nestleder i Forum for offentlig service

Forrige uke avholdt Universitetet i Oslo (UiO) Lovkonferansen 2019 om digitalisering og lovverk. Nærmere 500 mennesker var samlet i to dager for å snakke om hvordan lovverket må utvikles og ta inn over seg digital teknologi i større grad. Og der var jeg. Sannsynligvis som en av en håndfull techfolk blant horder av byråkrater. Det er nok ikke tilfeldig at mitt favorittinnlegg var det som kom fra Professor Jørn Øyrehagen Sunde, fra Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen. Innlegget handlet om endring. Om hvordan regelverk alltid har vært i utvikling og i perioder blitt revolusjonert av endringene. Alt som følge av at omgivelsene de har eksistert i, har endret seg. Det gir meg håp om at vi også denne gangen vil fikse det.

​​Jeg har gjort mine subjektive refleksjoner etter konferansen om både lovverket, forholdet mellom ulike profesjoner og prosessene for utvikling av lovverket. Alt sett i lys av digital teknologi, og primært sett fra en byråkrats ståsted. Noe er overførbart til privat sektor også. 

​​Kort oppsummert handler det om tre områder:

  1. ​​Tverrfaglighet er en nødvendighet
  2. ​​Mulighetsrommet og fremtiden ligger i digital teknologi - det er noe annet enn å forbedre regelverket fra fortiden
  3. ​​Radikal innovasjon vil kreve endringer i etablerte strukturer og prosesser- blant annet regelverksutviklingsprosessen

Tverrfaglighet

Vi er i en prosess der vi beveger oss fra en analog til en digital virkelighet. Dette betyr at vi stadig vekk fjerner manuelle prosesser ved å kode de i kildekode. Lovgivningen kan etterlate rettsspørsmål som systemutviklingen må ta stilling til. Fordi stadig mer digitaliseres, blir systemutvikling viktigere enn før. Denne erkjennelsen må vi ta inn over oss. Teknologer har spesialiserte faglige ferdigheter, akkurat slik juristene har sine. Det er derfor ikke tilstrekkelig med økt digital forståelse hos juristene. De to profesjonene må jobbe mer sammen - tverrfaglig. Teknologer er ikke jurister og jurister er ikke teknologer, og det bør de heller ikke bli. Det teknologen ser, ser ikke juristen og det juristen ser, ser ikke teknologen. Styrken ligger i bredden av kompetanse, ikke i å gjøre kompetansen lik. Vi må sidestille profesjonene mer, og jobbe tverrfaglig, både i utvikling av lovverk og i systemutviklingen.  Denne styrken forsterkes ytterligere hvis bredden også inkluderer ulikhet i kjønn og etnistitet.

​​Men ingenting av dette nytter uten kompetanse innen den faktiske praksisen. Dette gjelder både for arbeid med å forbedre tjenester, men også ved utvikling av nye. Denne rollen omtales, merkelig nok, ofte som fagpersonen, fra fagsiden. Denne rollen bør inngå i det tverrfaglige arbeidet med regelverksutvikling og tjenesteutviklingen. Huskeregelen er enkel: «La aldri jurister jobbe uten tech, og la aldri tech jobbe uten praksiseksperter». Alle er de jo fagfolk. 

​​I diskusjonen om hvilken kompetanse som da trengs og i lys av det jeg har skrevet ovenfor, begynner det å bli klart hvorfor relasjonelle egenskaper som tillitt, raushet og respekt blir viktigere egenskaper enn tradisjonell styring, kontroll og autoritet. Lagspill blir viktigere enn at alle skal ha spesialisert digital kompetanse. 

​​For oss i offentlig sektor er muligheten for radikal innovasjon forbeholdt de som mestrer kunsten av tverrfaglige team. Tone Bringedal fra Difi trakk frem tverrfaglighet på konferansen, et tema som hadde fortjent større plass.

Mulighetsrommet og fremtiden ligger i digital teknologi - det er noe annet enn et forbedret regelverk fra fortiden

​​Selvfølgelig ligger det en utfordring i at regelverket vårt ikke er skrevet i en form som tydelig lar seg oversette til kode. I mange tilfeller handler dette om justeringer eller konkretisering av lovtekstene. Disse endringene påvirker ordninger og tjenester, men ikke radikalt. De er gjerne drevet av kostnadsbesparelser eller som forenklinger som kommer innbyggeren til gode, men det er bare digitalisering. Det handler fortsatt om de samme formålene, men utført digitalt. Vi er fortsatt ikke i land med dette arbeidet, hverken med beste praksis for regelverkstekstene eller for måten vi samarbeider på for å lage dem. Likevel vil jeg påstå at vi er på god vei med dette arbeidet, og vi må fortsette med forbedringen av det eksisterende.

​​Når det derimot gjelder å utnytte digital teknologi til å utvikle nye tjenester, så har vi en lang vei å gå. Vi digitaliserer fortsatt ut ifra det eksisterende, som for eksempel lovverk, sektoransvar eller forvaltningsnivå - ikke reelt ut ifra hvem mennesket er eller hva hen forsøker å oppnå med hjelp fra det offentlige. 

​​Et eksempel som kanskje illustrerer dette er løsningsvalget vi har gjort for barnevern. Her mener jeg vi burde sett mer holistisk på behov, og valgt løsninger som er på tvers av departement, direktorat og forvaltningsnivå ved å inkludere helse, bolig, sosial, arbeid og skole i langt større grad. Ved flere anledninger har jeg lest gode løsningsforslag, men for samme konsept. Hvis vi klarer å bedre konseptene, kan nye, gode tjenester bidra til store endringer, både for første- og andrelinje, og og for menneskene som berøres. 

​​Manglende nytenking gjelder også for tjenester rettet mot næringsliv

​​Vi har en digitaliseringsminister som mener vi trenger radikal innovasjon. Det er lite vi har gjort til nå som er radikalt. Personlig tror jeg radikalitet kan være en konsekvens av tjenesteutvikling, men ikke et mål i seg selv. Vi har behov for evnen til å finne og skape de nye gode tjenestene som digital teknologi muliggjør. Dette kan være tjenester som går fra silo til silo i kjede, såkalte sammenhengende tjenester. Men det kan også være tjenester som ligger mellom siloer. 

​​For å se disse mulighetene må vi forstå digital teknologi bedre. Det betyr at vi må forstå hva dataplattformer, digitale økosystem, avansert analyse, prediksjon og kunstig intelligens kan gjøre for oss. Først da begynner vi å løse de samme problemstillingene på nye måter, - ikke bare digitale måter, slik vi gjør mye av i dag. De tjenestene som ligger mellom siloene, er gjerne utenfor definerte samfunnsoppdrag, lovverk og praksis. A-ordningen, måndelig innrapportering av ansattes inntekt, er et eksempel på denne nytenkningen. Et annet eksempel som ikke er løst enda, er behovet for datadistribusjon fra offentlige etater. Det følger både ansvar og forpliktelser til slik distribusjon, spesielt når dataene som distribueres er i tilnærmet sanntid. Slik distribusjon kan ofte ikke kobles mot nåværende samfunnsoppdrag, men må sees i et større samfunnsperspektiv.

Radikal innovasjon vil kreve endringer i etablerte strukturer og prosesser- blant annet regelverksutviklingsprosessen

Gjennom bruk av systemer genereres data, og dataene som genereres gir oss informasjon. I organisasjoner som er datadrevne, er det denne informasjonen som gir grunnlag til å videreutvikle tjenester for å treffe brukernes behov best mulig. Denne måten å jobbe på er kjernen i det å være datadrevet, og kontinuerlig utvikling tilrettelegger for dette. Data genereres i sanntid, og er derfor ikke tilgjengelig up-front. 

​​Dette utfordrer de tradisjonelle prosessene for regelverksutvikling. På Lovkonferansen 2019 oppfattet jeg at det lå en forutsetning om at selve lovutviklingsprosessen skal forbli som den er. I dag er lovgivningen i seg selv sjelden uttømmende, og derfor overlates mange beslutninger til systemutviklingen. Det er både bra og uheldig. Det er bra, fordi det kan gi rom for utviklingsprosesser der datainnsikt benyttes for å lage gode løsninger, men uheldig dersom rettsspørsmål overlates til systemutviklingen og ender opp med å være utenom intensjonen lovgiver opprinnelig hadde. 

​​Ønsket om å være datadrevet, fremprovoserer spørsmålet om de etablerte prosessene er tilstrekkelige. Selvfølgelig må vi ha noe regelverk up-front, men hvor mye vi må ha og hvordan vi må ha regelverket definert, bør være en del av diskusjonen relatert til transformasjonsdiskusjonen vi som land er i gang med. Vi har ikke gode løsninger på dette i dag. På kort sikt vil mer tverrfaglig arbeid (punkt 1 ovenfor) forbedre resultatene innenfor de rammene vi har i dag. På lengre sikt bør også prosessene utfordres. Dette kan virke kontroversielt, men det er nødvendig.

Verdens beste land

Det er nok ingen som ønsker en digitaliseringsvennlig § 9 A-2. Det kan være vi gjør det vanskeligere for oss selv ved å bruke begrep som digitaliseringsvennlig regelverk. Vi kan snakke om samfunnsverdier, mennesker, tjenester og digital infrastruktur, og omsette dette i regelverk som lar seg oversette på hensiktsmessige måter i kildekode - der det er ønskelig. Nesten alt vi foretar oss i fremtiden vil være berørt av digital teknologi og data, og derfor er dette sekundært. Det er viktigere med diskusjoner relatert til hvilket samfunn vi vil ha fremover. Vi har mye som er bevaringsverdig. 

​​Ved å fokusere mindre på digitaliseringsvennlighet, og mer på mulighetsrommet digital teknologi gir, tror jeg vi kan bedre løse alle problemstillingene offentlig sektor skal løse for innbyggeren. I tillegg kan vi bidra til et mer fremtidsrettet næringsliv. Skal vi dit, må vi ut av dagen i dag og se mot fremtiden – sammen.