Nikolai Astrup: Vi skal gå fra gradvis forbedring til radikal innovasjon

Foredrag av Nikolai Astrup, digitaliseringsminister, Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Én digital offentlig sektor - Digitaliseringsstrategi for offentlig sektor 2019–2025

Det er noe fasinerende med USA, som huser noen av verdens mest avanserte teknologibedrifter. Men når du forholder deg til offentlig sektor, er du hensatt til 1980-tallet. Det er sjekkhefter og det er papirskjemaer som gjelder. I Norge har vi en offentlig sektor som ligger fantastisk langt fremme. Et eksempel: 415 mill skjemaer og meldinger har passert Altinn de siste 15 årene. Det sparer næringslivet for, sier de selv, mellom 3 og 5 milliarder hvert eneste år.

Vi hadde noen fra departementet som var nede og presenterte Altinn for den tyske nasjonalforsamlingen. Og de sa: "Dette er Science Fiction, dette kunne vi aldri fått til". For vi snakker om et land med 90 mill mennesker der ingen har personnr, og kontantandelen i økonomien er 80 %. I Norge er den 11 % - lavest i OECD. Så det er altså forskjell på land, og Norge ligger helt i tet når det kommer til digitalisering. Så vi har et fantastisk godt utgangspunkt, og grunnen til det er at vi har tatt gradvise steg med bruk av ny teknolog, vi har vært villige til å prøve ut nye ting og vi har en kompetent befolkning. Nå har vi kommet dit at vi må ta steget fra gradvis forbedring til radikal innovasjon. Det å bruke digitale verktøy til å løse oppgavene på helt nye måter.

Så da legger vi fram en ny strategi for digitalisering i offentlig sektor. Målet er sømløse offentlige digitale tjenester. Det kommer ikke staten til å få til alene. Derfor er en av de viktigste tingene med denne strategien at vi har laget den sammen med KS. Vi er nødt til å se på tvers av forvaltningsnivåer, og vi er nødt til å se på siloene innenfor det enkelte forvaltningsnivå. Ellers kommer vi ikke til å lykkes med sømløse offentlige digitale tjenester. Og folk bryr seg jo ikke om hvem som leverer en tjeneste, om det er stat eller kommune. Det de bryr seg om er om de får den tjenesten de trenger, når de trenger den, og at den holder høy kvalitet.

Vi tar utgangspunkt i syv livshendelser som vi tror har stor betydning for mennesker i dette landet, og som vil prioriteres framover.

Det handler f eks om det å få barn. Du må forholde deg til helsestasjon, spesialisthelsetjeneste, foreldrepermisjon, kontantstøtte kanskje, barnehageplass, skoleplass. Og for å ta et litt banalt eksempel: Jeg har en sønn som skal begynne på skolen til høsten, og fikk tilsendt et papirskjema i posten der jeg måtte søke om skoleplass. Der måtte jeg oppgi hva han heter, det visste de fra før, hva foreldrene hans heter, det visste de også fra før, for det stod utenpå konvolutten de hadde sendt hjem til oss. Vi måtte oppgi hvor han bodde, og det visste de i alle fall når det kommer med "sneglepost". Og hvilken skole han skulle begynne på, og det er jo nærskolen som gjelder i min kommune. Dette kunne vært løst med en SMS: "Din sønn har fått skoleplass. Vil du ha den?" Og jeg kunne svart: "Ja, jeg vil ha den!"

Tre uker senere fikk jeg et nytt skjema, det var fra aktivitetsskolen, som ba om akkurat den samme informasjon, og det er aktivitetsskolen på den samme skolen vi snakker om her. Dette er et banalt eksempel, for jeg har ikke noen problemer med å forholde meg til slike skjemaer. Men tenk deg at du har et alvorlig sykt barn, og du skal forholde deg til den statlige og kommunale delen av NAV, du skal forholde deg til spesialisthelsetjenesten og kommunale helsetjenester. Du er i en sårbar situasjon, og det siste du vil bruke tiden din til er å havne i en situasjon der du faller mellom ulike stoler fordi vi har organisert oss krøkkete fra det offentliges side.

Så det å få et alvorlig sykt barn er en av disse livshendelsene, det å miste og finne jobb er krevende for de som havner i den situasjonen, det å komme til dette landet og forholde seg til ulike forvaltningsnivåer, tilbud, plikter og ansvar, starte og drive en bedrift, jeg tenker også at hvis du er en gründer skal du ikke bruke tiden din på et offentlig skjemavelde, da skal du bruke tiden din på bedriften og sørge for at den blir vellykket. Og så er det dødsfall og arv, og det er også en situasjon der du er sårbar, og det er fint om det offentlige kan tilpasse seg den sitasjonen du er i framfor at du skal tilpasse deg offentlig sektor. Og så er det det å starte og drive en frivillig organisasjon.

Skal vi få til sømløse digitale tjenester må vi ta utgangspunkt i brukeren. Vi må ha brukeren i sentrum, og derfor har vi sagt at vi skal utvikle en virtuell assistent, som skal betjene deg, ha dataene dine og tilpasse seg det du er ute etter uavhengig av hvilken offentlig instans du forholder deg til. Så du kan gå inn på UDIs hjemmeside og spørre: "Hvordan kan jeg starte en bedrift?" Du blir ikke slust videre, men får den informasjonen du trenger, når du trenger den, der du er. Det er å sette brukeren i sentrum. Det tror jeg kommer til å være en revolusjon for norske innbyggere, når vi får dette til.

Og for å få til sømløse offentlige digitale tjenester, så må vi dele data. Og vi har jo et prinsipp fra Digital Agenda, at vi skal bare oppgi informasjon til det offentlige én gang. Og det prinsippet er vi kanskje ikke helt i nærheten av å leve opp til foreløpig. Men vi er på god vei, og vi skal bli langt bedre. Men det kommer ikke til å skje av seg selv. Derfor foreslår vi å etablere et nasjonalt ressursenter for deling av data, det både juskompetanse, teknologikompetanse, forretningskompetanse og forvaltningskompetanse inngår for å bidra til at vi blir enda bedre på deling av data. Og vi foreslår også å utrede en generisk datafordeler som vil fastsette prinsipper for ansvar, kostnadsdeling og tjenesteutvikling, og vi vil utrede en plikt til å publisere åpne, offentlige data.

Og vi vet jo også at dataforvaltning kommer til å være helt sentralt for utvikling av kunstig intelligens, og hvilke muligheter som kunstig intelligens kan gi oss, og nå lager vi en ny nasjonal strategi for kunstig intelligens som skal være ferdig i løpet av året, og der kommer temaet data til å være helt sentralt.

Det er også regelverk som står i veien for at vi kan realisere målet om sømløse offentlige digitale tjenester. Og det å ha et klart og digitaliseringsvennlig regelverk høres så selvsagt ut. Det er gjort en god del på dette, men fortsatt er det regelverk som står i veien for digitale løsninger. Og så er det heller ikke sånn at vi skal overlate til programleverandører å tolke intensjonen til norske lovgivere. Vi må ha et tydelig og klart lovspråk som er lett å anvende i den digitale verden. Slik er det ikke alltid i dag, og det må vi bidra til å gjøre noe med. Og så vil det være områder der det er behov for å utvikle nytt lovverk, fordi vi har fått ny teknologi som reiser nye problemstillinger. Og hvis vi skal hente ut gevinstene og samtidig håndtere utfordringene som ny teknologi kan gi oss, er det også nødvendig å se på lover og regler.

En sentral del av strategien er at vi må ha et felles økosystem for nasjonal samhandling og tjenesteutvikling. Og det tenker jeg er en del av kjernen i samarbeidet mellom kommunal og statlig sektor. Det at vi nettopp har et felles økosystem. Vi har fantastiske datakilder i Norge, vi har noen fantastiske felleskomponenter som vi kan utnytte enda bedre. Og jeg tenker at felles arkitektur, standarder, api, som gjør det mulig for systemer å snakke sammen, er sentralt for å lykkes. For målene med dette er jo ikke å lage ett nytt stort system. Tvert om. Målet er jo å få de systemene vi har til å snakke bedre sammen, til å samhandle på en slik måte  at det føles og oppleves sømløst for meg som bruker. Men det betyr ikke at det er ett system på den andre siden, det betyr at vi har klart å samordne oss på en slik måte at jeg får den brukeropplevelsen jeg skal ha.

Så målet med dette er at offentlig sektor skal bruke sine samlede ressurser mer effektivt. Vi skal optimalisere bruken av de nasjonale felleskomponentene som vi allerede har utviklet, og de registrene og datakildene som vi har tilgjengelig, og ikke minst viktig, at vi skal legge til rette for innovasjon og verdiskapning med utgangspunkt i vårt felles økosystem.

Styring og samordning er også en forutsetning for å lykkes, og det er en forutsetning for å hente ut gevister. Og jeg tror at dette er helt avgjørende for å overvinne den utfordringen som ligger i at i offentlig sektor så er det gjerne sånn at gevinstene oppstår et helt annet sted enn der investeringen må gjøres. Og det gjør at for lite skjer. For å bryte ned det må vi ha betydelig bedre samordning og styring på tvers av forvaltningsnivåer, og på tvers av siloene som eksisterer innenfor samme forvaltningsnivå. For det er jo ikke slik at staten er veldig samordnet selv om vi er ett forvaltningsnivå. Tvert om er det et ganske stort forbedringspotensial. Og da tar jeg også med mine kollegaer på departementsnivå, altså statsrådene, de må bidra de også.

Jeg tror også at vi hvis vi skal få opp innovasjonsgraden, og få til sømløse offentlige digitale tjenester, vil samarbeidet med privat sektor være viktig. Offentlig sektor kjøper samlet sett varer og tjenester for 500 milliarder hvert eneste år. Hvordan vi bruker de pengene kommer ikke bare til å avgjøre hvilken innovasjonsgrad vi får i offentlig sektor, hvilken offentlig sektor vi får, men også hvilket privat næringsliv vi får. Derfor foreslår vi at vi skal lage et eget program for oppstartsbedrifter som ønsker å tilby sine varer og tjenester inn mot offentlig sektor. Og jeg tror jo at dette egentlig handler om noe så vanskelig som å endre kultur. Jeg tror at i både offentlig og privat sektor så har vi i veldig lang tid brukt mye tid på å definere løsningen istedet for å definere problemet som vi ønsker å løse. Og hvis vi går rett på å definere løsningen, så ender vi ofte opp med å kjøpe det samme som vi kjøpte i går. Det blir det ikke veldig mye nytekning av, det blir det ikke veldig mye innovasjon av. Hvis vi derimot definerer problemet, og jobber ut fra det, så vil det være uendelig mange flere måter å løse problemet på, enn hvis vi går rett på en definert løsning.

Jeg var på et frokostseminar som hadde tittelen: "Kultur spiser digitalisering til frokost!" Og jeg så for meg en litt sånn sulten Trine Skei Grande, og jeg ble litt bekymret - vi spiser tross alt lunsj sammen flere ganger i uken. Men det er veldig mye sant i det. Skal vi lykkes må vi også jobbe med kulturen. 

Og jeg tror at eksempel på offentlig-privat samarbeid, som også er behørig nevnt i strategien, er DSOP-samarbeidet, der man har fått til det at gevinstene oppstår et annet sted enn der investeringene må gjøres, der man også samhandler med priat sektor. Det er et eksempel til etterfølgelse, og nå har også NAV og politiet kommet inn. Og den samlede samfunnsøkonomiske gevinsten som prosjektene som digital samhandling offentlig-privat nå har identifisert, er estimert til mellom 40 og 50 milliarder kroner. Og det fantastiske med det er at innsatsen, relativt sett, er ganske liten. Så vi kan legge inn lite, men vi kan få ut utrolig mye. Og det gjelder besparelser i offentlig sektor, men det gjelder også, ikke minst, besparelser for oss som innbyggere.

For ikke lenge siden var jeg hos Storebrand sammen med NAV og Finans Norge, og så på hvordan de har utviklet en api som gjør det mulig å dele data mellom Storebrand og NAV. De som skal søke uføretrygd slipper å vente i 108 dager, men venter nå i 3 dager på å få sin sak avsluttet. Vi sparer ikke så fryktelig mye penger på det, 25 millioner, det er penger det og, for all del, men den besparelsen for den enkelte som har havnet i en vanskelig situasjon ved å gå fra 108 til 3 dager en en besparelse som vi absolutt skal ta med oss.

Og skal vi lykkes med dette må vi ha en felles tilnærming til hvordan vi skal samarbeide med privat sektor. Og derfor foreslår vi å utvikle felles prinsipper for samarbeid på tvers av stat og kommune, for samarbeid med privat sektor.

Skal vi lykkes med alt dette trenger vi også digital kompetanse. I følge SSB mener 4 av 10 kommuner at de har for liten digital kompetanse for å ta del i de mulighetene som ligger i digitaliseringen. Så vi trenger digital kompetanse, og vi trenger både spiss og bredde og ikke minst så trenger vi tverrfaglighet. For dette kommer til å prege absolutt alle samfunnsområder. Og det betyr at hvis du trodde at du skulle slippe unna teknologi ved å velge sykepleierutdanning, så tok du feil. Sykepleiere, politifolk, trafikkplanleggere, folk i renovasjonsetaten, alle kommer til å måtte forholde seg til dette, og spørsmålet er hva offentlig sektor gjør for å forberede seg i møte med denne utviklingen? Jeg var hos DNB nylig, og de kunne fortelle meg at i 2014 hadde 17 % av alle nytilsatte teknologibakgrunn. I 2018 hadde 50 % av alle nytilsatte teknologibakgrunn. De er i ferd med å gå fra å være en bank til å bli en teknologibedrift. Og da er spørsmålet: Hvordan løser vi det i offentlig sektor? Er vi like fremoverlent som det DNB synes å være i dette spørsmålet? Og svaret må være: Ja, det skal vi være, og derfor går vi i gang med å lage en egen strategi for digital kompetanse i offentlig sektor. For dette området kommer til å være helt avgjørende, og skal vi hente ut gevinstene og samtidig ivareta arbeistakerne på en god måte, så må vi sørge for at de som jobber i offentlig sektor med oppgaver som kommer til å bli preget av digitalisering er klare for det, så må vi ha en strategisk tilnærming til det.

Og så tror jeg at digital sikkerhet kommer til å være viktig. Det handler til syvende og sist om tillit. En av grunnene til at Norden og Baltikum ligger så fantastisk langt framme på disse områdene, det er fordi vi har en høy grad av tillit i det norske samfunnet. Jeg nevnte Altinn som eksempel i sted. Jeg tror ikke det ville vært mulig i en god del land i verden, at arbeisgiver rapporterer direkte om din personlige økonomi til myndighetene. Det har vi i Norge, og det er fordi vi har tillit.

Det slo meg når jeg var i New York i går, og så søppelbergene som var utenfor hver eneste leiegård som vi kjørte forbi. Hvorfor står de der, hvorfor er det ikke som i Norge? Jo, fordi de har ikke nok tillit til at de kan gi nøkkelen til leiegården til renovasjonsetaten i New York slik at de kan låse seg inn og hente ut søppelet fra bakgården. I Norge har vi den tilliten. Tillit er en avgjørende forutsetning for å hente ut gevinstene av digitalisering, og det handler også om personvern. Jeg mener at det går an å dele langt mere data i offentlig sektor, uten at det går på bekostning av personvern og sikkerhet, men vi må være tydelige ovenfor våre innbyggere at vi faktisk ivaretar personvernet, at det er trygt å bruke kommunikasjonsnettene våre. Jeg har også ansvaret for både telekom- og bredbåndsnettet i Norge, og her trenger vi at folk har tillit, ellers kommer vi ikke til å lykkes. Men tillit er ikke noe vi kan ta for gitt, det er noe vi må jobbe for hver eneste dag. 

Og la meg helt avslutningsvis si noe om nettopp infrastruktur. Det er selve fundamentet for digitalisering. Uten god infrastruktur får vi ikke alle med. Men Norge har et godt utgangspunkt: Vi har verdens raskeste 4G-nett, vi skal være tidlig ute med å rulle ut 5G, 1 mill flere nordmenn har siden 2013 fått tilgang til høyhastighets bredbånd med 100 Mbit pr sekund, og flere skal det bli. Det er bare noen hundre husstander som ikke har grunnleggende hastighet på bredbåndet. Hvis alle skal ha tilgang til offentlige digitale tjenester, må alle kunne logge seg på. Derfor må vi fortsette å rulle ut dette.

Så for å avslutte, eller for å si det på en anne måte: Dette er ikke slutten, det er begynnelsen. Og dette er ikke en jobb som jeg skal gjøre, det er en jobb som vi må gjøre sammen på tvers av hele offentlig sektor, på lag med privat sektor. Og det er fristende å sitere Churchill, men jeg skal ikke gjøre det, men han snakket om blod, svette og tårer osv., og jeg håper ikke at det er det som skal til, men det kommer ikke til å komme av seg selv. Det kommer til å kreve innsats, vilje og samarbeid. Og jeg er helt sikker på at hvis alle er enige om hvor vi skal, så skal vi komme dit.

Tusen takk for oppmerksomheten, og lykke til med viktig arbeid!