Av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita
Først ble koronaviruset forsøkt fortrengt i Kina, der det oppstod. Da problemene først var ubestridelige, innførte kinesiske myndigheter drastiske tiltak, og demonstrerte dermed det autoritære regimets relative (og eneste) fortrinn: evnen til å handle raskt, samordnet, hardhendt, med strenge sanksjoner og med en digital overvåkningseffektivitet som verden før ikke hadde sett maken til.
I USA ble ingenting fortrengt fra nyhetsbildet, men første reaksjon fra landets politiske ledelse var å bagatellisere. Det samme mønstret var i første omgang også tydelig i Storbritannia (en kort periode), Brasil og Russland.
De landene som viste størst kapasitet til å ta inn over seg alvoret og opptre med en kombinasjon av åpenhet, inkludering, besluttsomhet uten panikk, og med respekt for faglige vurderinger og råd – med bred demokratisk legitimitet – var de nordiske landene, samt land som Tyskland, Nederland og Canada.
Men ingen var godt nok forberedt, og beredskapen mot pandemier stod ikke i et rimelig forhold til den tilsynelatende unisont varslede risikoen for at noe slikt kunne inntreffe. Dessuten har verdens helseorganisasjon WHO vært underprioritert og underfinansiert i flere tiår, og har strevet med å bli sett på som relevant.
Kilde: civita.no
