Fra luke i veggen til krav og croissant!

Av Eivind Lund, daglig leder, Behalf

For noen år siden ble jeg invitert til det jeg tror var den samme konferansen som dette, det var i alle fall samme arrangør, for å snakke litt om strategi og litt om web og litt om klarspråk, og det gjorde jeg. Og da kan jeg ikke ha gjort meg helt bort, selv om foredraget nok var i kategorien “eh, litt _annerledes_”, for nå har de altså som dere skjønner fordundre meg spurt meg igjen. Og denne gangen har jeg fått den rareste foredragstittelen noen noensinne har gitt meg. Den aller rareste frem til nå var “Skråblikk på arkivnorge”, på kommunearkivinstitusjonenes årskonferanse. Den nest rareste var “Asfaltnorge sett fra grøftekanten”. Men nå har vi en ny vinner. 

Først i går ble jeg nemlig bevisst klar over hva tittelen på foredraget mitt skulle være, nemlig: “fra luke i veggen til krav om croissant”, og da jeg så det ble jeg så forvirret at jeg nesten måtte legge meg nedpå litt.

Spørsmålene tårnet seg opp raskere enn jeg greide å prosessere: Hva var det i den luka i veggen? Hvem krever croissant? Hvorfor kunne man ikke få croissant fra den luka i veggen, hvorfor er det motsatser, hva slags besynderlig reise går fra en luke i veggen - og hva i alle dager ER en luke i veggen, er det et slags VINDU, eller en kiosk, eller er det mer en sånn matheis som man har der det er sånn at man har kjøkken i to etasjer - til et krav om croissant? Hvorfor et KRAV? Og hvorfor i HIMMELENS navn CROISSANT? Det er jo til å bli svimmel av, dette. Heldigvis leste jeg feil. Tittelen er ikke Fra luke i veggen til krav om croissant. Det er Fra luke i veggen til krav OG croissant. Og da er det klart. Da blir det lett å forstå, ikke sant? 

Jeg skal være helt ærlig. Jeg vet ikke NOE om luker i vegger. Jeg vet litt om krav, mye mer om croissanter, men sammenhengen her har jeg ikke klart for meg i det hele tatt. Derimot vet jeg som antydet endel om internett, for eksempel om digitalisering og trender og sånt, også vet jeg ganske mye om folk, for eksempel om hvordan de bruker internett og hvordan de påvirkes av digitalisering og trender og sånt. Også indikerer undertittelen på foredraget mitt at jeg vet noe om sammenhengen mellom fortiden og fremtiden. Jeg vil bare ile til og understreke på det heftigste at jeg på ingen måte er historiker, jeg bare ser sånn ut. (Det finnes en app som lager et simulert bilde av hvordan man vil se ut som for eksempel åttiåring. Den appen har jeg prøvd. Den lager et bilde som er helt identisk med det jeg ser i speilet hver morgen.)

Eller kanskje ikke som en historiker, da. De har vel ofte litt sånn seriøst oppsyn, med cardigans med skinnlapper på albuene og sånn. Men som en som har vært her siden før i tiden, ser jeg i alle fall ut. Og det er jeg forsåvidt også. Jeg husker at vi fikk farge-TV, jeg husker at VHS vant kampen mot Betamax, jeg husker at den første mobilen jeg testa var i en stor koffert og kosta kanskje 30 tusen i 1980ettellerannet, og den første macen min hadde en harddisk på 40 megabyte og var helt rå.

Det er mulig at denne luka i veggen henviser til det som enkelte offentlige kontorer, og ikke minst offentlige etater, som Posten og NSB pleide å være, hadde i sine skranker. Det var alltid tykt glass mellom servicepersonen, som på ingen måte hadde serviceperson som tittel eller identitet, og midt i det tykke glasset fantes en liten luke, og på den sto det «Tal her». Så da gjaldt det å ha forberedt seg godt. Man måtte for øvrig tale nokså høyt. Og det var rart med det, disse dialogene man hadde med det offentlige på den tiden, bar i ganske stor grad preg av at personen bak skranken, eller luka, hadde makten i relasjonen. Enten man var hos NSB, på rådhuset eller på Vinmonopolet, måtte man forholde seg til en enkelt person, gjerne bak en fysisk sperre, som ikke på noen som helst måte var underlagt et målstyringsregime der brukertilfredshet var en KPI. Jeg husker disse greiene altfor godt.

Om det gjør at jeg vet noe som helst om fremtiden, er jeg usikker på. Men alltid når man forteller at man jobber med sånt som jeg gjør, er det noen som tror at man kan svare på hvordan fremtiden ser ut. Og noen ting vet jeg, for all del. Eller, jeg kan i alle fall gjette ganske kvalifisert. Vil dere vite hvordan 2020 blir, rent sånn digitaltrendmessig?

Det skal dere få vite. Her er det som kommer til å skje:

Det blir mer kunstig intelligens, mer maskinlæring og mer automatisering, og ikke minst blir det mer internett. Altså som i at det blir internett i flere ting. Dessuten kommer Facebook til å lansere noe de ikke har tenkt helt igjennom etikken i, Google og / eller Apple kommer til å finne opp noe som er så kult å bruke at vi gladelig gir fra oss personvernet vårt, og Silicon valley kommer til å få tyn i sosiale medier for at de prøver å finne opp nye måter å gjøre ting tungvint på. Samtidig kommer Elon Musk og Tesla til å presentere et eller annet som ser utrolig lovende og spennende ut, og som vil løse fremtidens transportbehov eller energibehov eller et eller annet like viktig, på en smart, billig og klimavennlig måte. Men han kommer også til å advare mot at kunstig intelligens kan komme til å utløse tredje verdenskrig helt tilfeldig. Twitter-Jack kommer heller ikke i 2020 til å ta et endelig oppgjør med høyreekstremisme, og Jeff Bezos i Amazon kommer til å bli enda rikere, helt uten å operere med noe slags moralsk kompass. I Norge kommer enkelte representanter for den såkalte delingsøkonomien til å bukke under, og andre til å dukke opp i deres sted. Felles for dem alle vil være at de bruker dyr, kul teknologi til å finne opp på nytt igjen ting vi hadde i gamle dager.

Butikker som kjører varene hjem til en, for eksempel, gjerne med varesykkel, og gjerne uten at man må møte opp i butikken. Folk som bodde på landet i sin barndom og nå er over femti, er neppe særlig imponert av det rent innovative aspektet ved tjenester som kolonial.no og adams matkasse.

Eller kanskje noen vil lansere det som med brask og bram ble markedsført som en helt genial idé i Silicon Valley for et par år siden: Hva med en SKIKKELIG stor taxi, som kan kjøre en fast rute og plukke opp passasjerer på bestemte, forhåndsavtalte steder, og som for eksempel har skikkelig god kaffe å by passasjerene på? De brukte altså tid, penger og sikkert enormt mye kreativ hjernekraft på å komme opp med denne innovasjonen, som strengt tatt er en rutebuss. Riktignok med kaffeservering. Men likevel. I Norge har vi ennå ikke fått skikkelig store taxier som kjører faste ruter og plukker opp hipstere for å gi dem kaffe. Vi har heller ikke sett at Airbnb har kjøpt en hel bygård for å leie ut rom på døgnbasis, for slik å finne opp et … hotell. Ennå. Men vi har fått elektriske sparkesykler, da. Har dere sett dem? På TV, om ikke annet?

Elektriske sparkesykler kommer til å bli innblandet i flere ulykker, men også å spre seg til flere byer. Selvkjørende biler kommer derimot heller ikke i 2020 til å bli noen hit. I offentlig sektor ruller digitaliseringen videre. Det kommer til å bli arrangert en hel haug med konferanser der folk i offentlig sektor møter andre folk i offentlig sektor for å snakke om digitalisering. Skatteetaten, DiBK, NAV og en eller annen kommune som er i vinden, kommer til å være der for å fortelle om kule ting de har gjort digitalt, og disse kule tingene vil føles umulige å oppnå for alle andre i offentlig sektor. Difi og / eller KS kommer til å ile til med pdfer som er veiledere i hvordan man skal gjøre ting digitalt, og sånne som meg kommer til å erte dem for det. Og ikke minst: På alle de viktigste konferansene kommer Paul Chaffey til å komme for å snakke om hva staten forventer av kommunene når det gjelder digitalisering, og for å si at de ikke må tro de kommer til å få noen flere penger bare på grunn av dette, for det har de allerede fått.

Vi kommer til å få flere chatbots istedenfor ekte hjelp, det vil si, stadig flere kommer til å bruke enorme summer på å få utviklet tungvinte, uintelligente søkemotorer som ikke tjener til stort annet enn å heve terskelen for å komme i kontakt med et menneske, istedenfor å lage innhold til nett som svarer på de behovene folk har. For en chatbot er egentlig bare det, en innmari dyr søkemotor, som først og fremst bidrar til å skape en illusjon av at det som foregår er en dialog mellom to parter som gjør så godt de kan. Bare at den ene parten ikke orker å snakke med den andre, da, så den bruker en slags hånddukke som går på strøm. Utviklingen av chatbots går fremover, for all del, og det blir sikkert bedre og bedre. Men man kunne også løst mange av problemene chatboten skal løse ved å lage det innholdet folk trenger på en måte som gjør at folk forstår hva de leser.

Vi kommer også til å se nye og mer eksperimentelle varianter av kunstig intelligens. Noen av dem kommer til å vinne priser, mens andre kommer til å ende med en eller annen grad av katastrofe.

Iblant skjer digitalisering bare fordi det går an. Fordi man har vent seg til at alt skal digitaliseres, og man har kommet dit at man tenker på det gjennomdigitaliserte samfunnet som det eneste akseptable. At alt som ikke er digitalisert, bør bli det. Eller fordi man for eksempel får tilgang til nye muligheter man synes høres spennende ut.

Som for eksempel når politiet i USA får muligheten til å bruke ny teknologi i kampen mot kriminalitet. Teknologiselskapet Amazon, som mange i Norge sikkert tenker på som en veldig stor og veldig bra bokhandel, driver med veldig mye mer enn å selge bøker med lav pris og lang leveringstid. For eksempel jobber de ganske mye med å utvikle kunstig intelligens. De har et av de mest utbredte stemmestyringsproduktene i USA, Alexa, og de har også utviklet et system for ansiktsgjenkjenning. Noen av dere vet sikkert hva jeg skal referere til nå, men jeg forteller det likevel, i tilfelle ikke ALLE leser New York Times og følger tett med på dette feltet. Altså ansiktsgjenkjenning.

De av dere som har en ganske ny iphone, bruker ofte en tilsvarende teknologi for å åpne telefonen deres. Det spesielle med Amazons programvare, er at den er utviklet for å kunne kjenne igjen og registrere folk som finnes i strafferegisteret. Den «leser» fjeset ditt, og finner ut om det finnes et såkalt mugshot av deg i registrene. Alle som har sett film vet at alle mistenkte forbrytere i USA blir fotografert så snart de havner i arresten.

Og det høres vel bra ut, eller? Det høres bra ut på samme måte som de innledende scenene i virkelig skumle skrekkfilmer ofte er veldig idylliske.

Nå skal jeg fortelle den skumle historien. I juli 2018 kom det frem at Amazons ansiktsgjenkjenningsprogramvare forvekslet 28 medlemmer av kongressen i USA med såkalte mugshots av forbrytere. Den “leste” altså ansiktet til en person som er blitt valgt til å lage lover, og påsto at den personen var identisk med en person som finnes i databasen fordi han har brutt loven. Nå kan man selvfølgelig servere noen billige poenger om amerikanske politikere, men den påsto altså ikke at representanten hadde gjort noe kriminelt, den påsto at representanten VAR en ANNEN, kjent kriminell. Og altså ikke én, men 28. Det tilsvarer en feilmargin på 5 prosent. Så da gikk det vel dårlig med den programvaren, eller hva? I og med at dette kom frem i juli 2018, var vel hele greia ute av business i august, skulle man tro?

Vel. I april 2019 ble det publisert et åpent brev til Amazon, undertegnet av forskere fra mer eller mindre ALLE akademiske miljøer som jobber med kunstig intelligens, der man ga uttrykk for sterk bekymring over at Amazon FORTSATT selger denne teknologien til … POLITIET. Blant annet var de bekymret fordi gjentatte forsøk viste at programvaren er vesentlig mindre presis når det gjelder folk med annen hudfarge enn hvit. 

Amazon på sin side mener kritikken er urettferdig, forutsigbart nok. Men for meg er den virkelig sjokkerende lille biten med informasjon her en annen: Politiet KJØPER altså denne programvaren, denne åpenbart ALTFOR upresise programvaren, og de FORTSETTER med det, ETTER at det er blitt avslørt hvor upresis den er. Hvor godt kommer det til å gå, tror dere? Man er allerede i gang med å eksperimentere med prediktiv kriminalitetsforebygging. Altså å bruke AI, eller KI da, sammen med kameraovervåkning, til å forutse hvor det kommer til å bli begått kriminelle handlinger, og av hvem. Dette er ganske mørkt, for å si det svært forsiktig. 

Vet dere hva som er vanskelig med digitalisering, som er skikkelig ordentlig kjempevanskelig å få til? Det er tre ting: 

1. Å lage de riktige tingene i riktig rekkefølge. 
2. Å la være å lage de gale tingene. 
3. Å skjønne når vi skal lage digitale ting og når vi skal gjøre noe helt annet.

Jeg har jobba med digitalisering i ulike former siden 1999, både i og utenfor staten. Og der jeg før var teknologioptimist og tenkte at alt løser seg med datamaskiner og internett, er jeg nå atskillig mer avventende. Ikke til teknologien i seg selv, men til menneskene som bestiller den og som lager den. 

Det jeg er aller mest redd for, er digitalisering som gjøres for å slippe å løse problemene på ordentlig. Som å lage programvare som skal forebygge kriminalitet gjennom å ta forbryterne før de får gjort noe galt, istedenfor for eksempel å jobbe med kriminalitetsforebygging på ordentlig, i form av å møte utsatt ungdom tidlig nok og godt nok med den hjelpen de trenger.

Jeg er redd for digitalisering som gjøres for å spare penger, heller enn å forbedre noe som helst. Eller like ille, digitalisering for endringens egen skyld, ut fra en tanke om at endring i seg selv er bra.

Det som skjer nå, og har skjedd en stund, men som er vesentlig annerledes enn alt var for ti - femten år siden, er at ALLE tingene forandrer seg, og de forandrer seg fort. Endring er blitt en slags verdi. Før fantes det en viss stabilitet, noen virksomheter kunne man liksom stole på at tok det med ro, og teknologidrevet innovasjon var noe som var forbeholdt bestemte bransjer. Telekom, offshore, IT, for eksempel. Vi fikk noen fremtidsscenarier beskrevet for oss som virket ganske utrolige, og som nå virker mest litt lite visjonære. Unntatt, selvfølgelig, at vi ble lovet at i år 2000 kom vi til å ha flyvende biler. Dette er til dags dato min største skuffelse over fremtiden.

For nå er det liksom ikke sånn at “en gang i fremtiden kanskje vi kan et eller annet”. Nå er det sånn “visste du at Google har fått kunstig intelligens-prosjektet sitt til SELV Å FINNE OPP KRYPTERING”? Eller visste du at Lånekassen nå bruker maskinlæring for å avdekke juks med borteboerstipend? Visste du at når du diskuterer amerikansk politikk på Twitter, og har et kritisk blikk for eksempel på høyreekstremisme, er det stor sannsynlighet for at du får velformulerte motargumenter servert av en person som ikke er en person, men en BOT? Sånn kan man holde på i timevis, og ganske mye av de greiene som ALLEREDE GÅR AN, er helt fabelaktig både fascinerende og skremmende. 

Men vi trenger ikke snakke om så ukjente ting. Vi kan snakke om noe vi kan godt alle sammen. Ingen musikere tjener penger på å selge plater mer. Mange du kjenner har sluttet helt å se på det som før bare het TV, men som nå heter “lineær TV”, i motsetning til TV man bestemmer over selv. Det som før var mektige medieaktører, er nå mer å betrakte som håpefulle innholdsleverandører til Facebook-feeden din. Alt er annerledes. Dere VET alt dette, men det er av og til lurt å dvele litt ved det likevel. Noen ganger må man tenke litt sakte sammen. 

Litt for mange mennesker tror at hvis vi gjør noe digitalt, da blir det bra. De av dere som har jobbet mer eller mindre tett på Bufetat, eller bare husker godt, husker kanskje den legendariske appen Pappatid. Den skulle sørge for at menn som var hjemme med babyen sin kunne finne andre menn de ikke kjente sånn at de kunne gå tur sammen. Altså litt som kvinners barselgrupper, eller helsestasjongrupper, da, som enkelte kommuneansatte tror at det heter. Men når man skulle lage noe tilsvarende for menn, fant man pinlig nok ut at DA måtte man lage noe teknologi, da kunne det ikke organiseres per brev, telefon og helsestasjon mer, da skulle det være app og det skulle være selvorganiserende. Det fantes menn som ville gå tur med andre pappaer altså. Problemet var at de var så innmari få, og at de andre var så innmari mange, og at det er dyrt å lage apper i staten. Samtidig hadde akkurat den samme målgruppa til de grader behov for enkle digitale verktøy for eksempel til å søke foreldrepenger med, for ikke å snakke om å søke barnehageplass. Det første har endelig blitt litt bedre, men er fortsatt langt unna et nivå der det er enkelt å få det riktig. Det andre har også blitt mye bedre, men egentlig skulle jo hele greia være overflødig. 

De fleste som tar beslutninger om digitalisering, er innendørs det meste av tiden. De jobber med datamaskiner på kontorer, og de jobber også mye mer enn de trives med med PAPIRER på kontorer, og det synes de at de burde gjøre noe med, siden det er håpløst umoderne. Og det har de rett i. Det burde det gjøres noe med. Det de egentlig observerer, er at arbeidet deres kan gjøres mer effektivt, smartere og mindre kjedelig. Og i og med at de altså sitter innendørs og forholder seg mye til papir og mye til liksomdigitalt, altså scannet papir, og en haug med dokumenter, altså papir som bare ikke er blitt skrevet ut ennå, er det helt riktig for deres vedkommende at svaret på spørsmålet om hvordan ting kan bli mindre kjedelig og smartere og mer effektivt, mest sannsynlig er digitalisering. Men så skjer det av og til en kortslutning. For så blir digitalisering ikke bare én måte å forbedre saksbehandling på, nei, det blir SELVE SVARET på hvordan ALT MULIG skal gjøres bedre, og så begynner man å se seg rundt etter teknologi man kanskje kan kaste på de forskjellige sektorenes antatte problemer, istedenfor å stoppe opp og spørre seg hva de problemene består i.

Kommunal tjenesteproduksjon foregår ikke i hovedsak på kontorer med papirer og datamaskiner, selv om beslutningstagerne ofte glemmer seg bort og tror det. Kommunal tjenesteproduksjon foregår ute i gater og veier, der ansatte og innleide brøyter snø, feier grus eller klipper gresset i veikantene. Den foregår på kirkegårder, der kommuneansatte graver graver. Den foregår i barnehager, der barn lærer å klatre, og å sykle, og å leke med andre barn i sandkassa, på helsestasjoner der toåringer blir veid og målt og vaksinert, på sykehjem der åttitoåringer blir matet, vasket og pleid, og i andre åttitoåringers hjem, der kommunearbeidere kommer med mat og medisiner og sjekker at alt står så bra til som det kan. Og den foregår i klasserom der lærere lærer barn å skrive, lese og regne. Og mange andre steder. Mange av dem utendørs. Mange av dem uten datamaskin. 

De kommunearbeiderne som gjør disse tingene og andre sånne ting, det er de kommunearbeiderne vi ikke klarer oss uten. Det er de vi må prioritere hvis digitaliseringen vår skal ha noen retning. Og da må vi ikke tenke at vi skal digitalisere, men at vi sammen med de ansatte og innbyggerne skal finne ut om det er noe vi kan gjøre for å gjøre arbeidsdagen lettere OG den tjenesten innbyggerne får enda bedre. 

Vi som er her, folk som oss, data- og kontorfolk - vi er litt mindre nødvendige enn de som er der ute i felten, rett og slett. Det er litt ubehagelig å tenke på, men hvis dere gjør akkurat det, vet dere at jeg har rett. 

Jeg mener ikke at dere ikke er viktige, selvfølgelig gjør jeg ikke det. Jeg bare påpeker at hvis offentlig sektor MÅTTE ha klart seg med færre folk, hvis man MÅTTE kutte på kort varsel, da kunne man ha opprettholdt mye av driften en god stund uten rådmenn, kommunaldirektører og andre ledere, uten saksbehandlere og uten en del av IT-folka, og nesten helt uten mellomledere. For ikke å snakke om kommunikasjonsrådgivere. Driften ville jo åpenbart ha blitt litt rufsete, men slett ikke stoppet helt opp. Motsatt, hadde vi plutselig fjernet alle helsearbeiderne og lærerne, for ikke å snakke om de som får veier og kirkegårder til å virke, så hadde store deler av de kommunale tjenestene i praksis vært nedlagt i samme øyeblikk, og vi hadde eksistert kun for vår egen del, ikke for innbyggernes. 

Noe av det viktigste jeg vet om å si om digitalisering, er dette: Digitalisering er ikke noe mål. Ikke alt kan, eller bør, digitaliseres. Det er fint hvis velferdsteknologi kan gjøre eldreomsorgen bedre og mer fleksibel, men å bli overvåket ved hjelp av sensorer er et supplement til, OVERHODET ingen erstatning for, å bli sett, lyttet til og snakket med. Det er bra hvis skolen kan få undervist bedre og formidlet kunnskap mer effektivt, men jeg vet ikke om de derre smartboardene var så innmari smarte, altså. I alle fall ikke på de skolene der de først og fremst fungerer som en skikkelig tungvint tavle med dårligere kontrast enn det krittavla hadde, og hvor det eneste avanserte de brukes til er at elevene får se på youtube i spisefri istedenfor å bli lest for. Det digitale er ikke magisk.

Det finnes et ganske vanlig uttrykk som i denne sammenhengen nesten blir til en slags freudiansk forsnakkelse. Det er uttrykket: Det er viktig at vi stopper opp og spør oss selv hva innbyggerne egentlig trenger. Har dere hørt det før? Det har jeg. Mange ganger. Og hver gang får jeg lyst å rope: NEI. IKKE spør dere selv. Spør DEM.

Og én ting til. Ikke spør ”hvordan kan digitale tjenester hjelpe innbyggerne”. Det er HELT feil spørsmål. Riktig spørsmål er: Hva trenger innbyggerne?

Det er neppe første gang dere hører at det er lurt å tenke sånn. Jeg nevnte noen eksempler på forfeilet og misforstått digitalisering tidligere. Jeg kan liste opp kanskje femti eksempler på dusteri innen digitalisering sånn på stående fot, i kommuner og direktorater og departementer. Det er kjempelett. Jeg kan rante i timevis om hvorfor det er dusteri. Men. Ingen, eller NESTEN ingen av disse eksemplene oppsto fordi det jobber så mange duster overalt. De oppsto på grunn av folk som måtte prøve å finne på noe lurt, i et ukjent landskap, og som turte å sette i gang med en idé selv om de ikke visste hvordan det ville gå. 

Og det kan vi som er ledere som ikke var forberedt på 2019-samfunnets vanvittige utviklings- og endringstakt ha en viss respekt for. Bra forsøk, tross alt, liksom. For det er jo ukjent landskap for oss alle, dette, og vi kan i alle fall ikke la tjueåringene styre digitaliseringen. Vi må bare gjøre det selv, enten vi vet hva vi driver med eller ei. 

Men er det uunngåelig, da? Å utvikle dusteri for milliarder, mens vi prøver desperat å komme i takt med de som utvikler maskinlærende AI-boter som gjør ti manns jobb og har tenkt å erstatte såvel fastlege som saksbehandler? Skal man tro sterke stemmer i den pågående samfunnsdebatten, så er det slik at denne voldsomme teknologiske utviklingen kommer i ekspressfart og enten vi vil eller ikke snur opp ned på alt. Det ligger under som et premiss alle har godtatt blindt, at teknologi er en slags naturkraft. Nå kommer de selvkjørende bilene. Nå kommer bot-ene og overtar. Nå kommer parkeringsvakt-robotene. Nå kommer - ja hva kommer nå? Vet dere hva? Det er INGENTING av dette som skjer av seg selv. Det føles så uunngåelig, som noe som kommer til å overta alt, en stor, mørk sky av noe mystisk vi ikke har kontroll på, som klimaendringer omtrent, men så mye raskere. Men dette er ikke som klimaendringer. Dette er nemlig noe som også KAN gå bra. Bak alle disse nå kommer ditt og dattene og endrer på alt, står det folk. Altså RETT bak. Ikke folk som forurenset uten å bry seg for noen år siden, men folk som helt nettopp lagde en eller annen digital løsning (eller et digitalt problem, for den saks skyld). De folka er ofte sånn rett under 30 og kan masse kode og sånt mystisk som det. Vet dere hvem som bestemte at de skulle gjøre det? Dere. Det vil si, ikke akkurat dere, men folk som dere. Vanlige kvinner og menn med lave, mellom og høye lederstillinger, som har sett et behov for endring, og fått det til å skje. 

De av dere som synes digitalisering er kjempegøy, og er med på å drive utviklingen fremover, og dere som synes det er kjempeskummelt, eller slitsomt, eller demotiverende, eller alt det nevnte, til sammen er det dere, og alle som dere, som styrer mye av samfunnsutviklingen. Folk som jeg, som jobber med å designe digitale ting, vi lager det dere bestiller vi, eller det dere er villige til å kjøpe. Vi har et kjempestort ansvar, selvfølgelig. Men det har dere også. Jeg skjønner det veldig godt om dere synes at det ansvaret tynger. Det var kanskje ikke DETTE dere så for dere da dere først ble ansatt i offentlig sektor. Kanskje dere ville jobbe med barn og unge, eller med å hjelpe folk som sliter med rus, eller undervise, eller ta dere av de eldre – kanskje dere aldri drømte om å stri med datamaskiner og måtte diskutere en masse ting ingen egentlig helt skjønner. 

Noen av dere tenker sånn. Og noen andre kommer til å si at dere ikke skal tenke sånn. At dere skal være litt POSITIVE. På vegne av alle oss som jobber med å designe digitale ting; ikke vær litt POSITIVE. Vær litt NEGATIVE. Vær skeptiske og kritiske og still oss vanskelige spørsmål om hvorfor det og hvorfor det og hva mener vi med det. Ikke FOR å være negative, men for å bidra til å gjøre de riktige tingene til riktig tid, ikke gjøre de gale tingene, og å skjønne når vi skal gjøre hva. 

Bare lov meg at dere også spør om hvorfor vi gjør ting slik vi gjør det i dag, og hva som er så bra med det? Vi kan faktisk alle bidra til å lage enda bedre tjenester for innbyggerne, og det er det som er målet: Å lage bedre tjenester. Det vil si; å gjøre det bedre å være innbygger. Å bidra til at folk får finere liv, rett og slett. 

Digitalisering er verdiløst i seg selv. Skatteetaten har digitalisert en hel masse, og fått velfortjent skryt for det. Vet dere når de egentlig begynte? På søttitallet eller deromkring. Ikke med digitalisering, men med å bygge kultur og holdninger. På søttitallet eller deromkring, sto ansatte i skatteetaten ute i januarkulda seint på kvelden den 31, og arrangerte drive in-levering av selvangivelse, fra bilvinduet og rett i store sekker de sto og holdt frem på fortauet i Økernveien. Ikke fortell meg at offentlig ansatte ikke kan være fleksible, eller at systemer og fagforeninger og regler gjør det umulig å gjøre ting bedre. Hvis en offentlig ansatt byråkrat kunne jobbe overtid frem til midnatt, UTENDØRS, med å gjøre noe HELT annet enn han pleide, på søttitallet eller deromkring, da kan vi det nå også. 

Man må bare ha øynene åpne. Finne ut hva folk trenger. Tørre å tenke ut måter å gi dem det på. Forandre måten vi jobber på. DET handler digitalisering av tjenester om. Og DET kan dere klare, hvis dere bare vil. 

Digitalisering bør ikke handle om å møte krav. Det bør handle om å gjøre samfunnet til et bedre, varmere sted å være menneske i. Noen ganger krever det at vi har en luke i veggen sånn at folk kan få snakke med oss. Noen ganger krever det at vi står med en søppelsekk langs veien.

Jeg skulle gjerne sagt noe om croissanter, men jeg tror jeg overlater det til Paul Chaffey å si det neste gang han kommer. Fra neste år av forventer nemlig departementet at alle kommuner serverer croissanter. Dere får ikke penger til det, det har dere allerede fått. Lykke til.